ATLE M. SKJÆRSTAD

En god venninne, med mangeårig fartstid i utenrikstjenesten, utbrøt da jeg snakket med henne forleden dag, at hun ikke var klar over at hun tjente sitt brød på en slik dårlig arbeidsplass.

Utsagnet kom i en diskusjon om den siste tids mange medieoppslag om det vanskelige indre liv i UD.

MANGE AV MEDIEOPPSLAGENE bunner uten tvil i den frustrasjon mange UD-ansatte føler; de oppfatter seg urettferdig behandlet av offentlighet og politikere i kritikken som rettes mot arbeidsplassen for mye av det kaos som oppsto i katastrofens første fase — mangel på beredskapsplanlegging, gammeldags sakshåndtering og manglende evne til fullt ut å forstå katastrofens omfang.

Nå kan man vel med rimelig grunn hevde at det ikke bare var i UD det var så som så med beredskapsplanlegging og evne til å treffe raske tiltak og beslutninger. Noe sikkert evalueringen vil tegne et bilde av.

Det som UD antakelig vil bli sittende igjen med, fordi det er så åpenlyst, er manglende evne til å improvisere og trekke på tilgjengelig ekstern ekspertise da omfanget av katastrofen begynte å åpenbare seg. At dette har sammenheng med personer og deres evne og vilje til å innrømme feil, vil sikkert også bli belyst.

FØR EVALUERINGSUTVALGET i det hele tatt var oppnevnt, var jakten på syndebukker i UD-korridorene i full gang.

Og den største syndebukken av alle, ja det er den 62 år gamle utenriksråden Bjarne Lindstrøm. Mange i systemet har hatt et horn i siden til Lindstrøm. Han har vært en tøff sjef med store krav til sine undersåtter, ikke minst har hans hardhendte håndhevelse av det vi får kalle åremålsreglene på utestasjonene, skapt både misnøye og frustrasjon. Ambassadører og ministerråder er kommet hjem uten å vite hva de gikk til i hjemmetjenesten, hjemme i UD har det vært både frustrasjon og forbitrelse blant tjeneste- og embetsmenn som har følt seg forbigått, og det har nok også vært uro, ikke minst blant de yngre, over en organisasjon som ikke er blitt fornyet i takt med mer moderne ledelsesprinsipper.

MERKELAPPEN « Fra bud til Gud» har heftet ved Bjarne Lindstrøm siden han ble utnevnt til utenriksråd for 8 og et halvt år siden.

Det henspiller på at han har gått den lange veien, uten embetseksamen, fra bunnen av systemet og helt til topps i den mektige stillingen som departementets øverste administrator.

Så langt jeg har kunnet se, er det få som har trukket frem den diplomatiske og policyrettede innsatsen han har utført, kanskje ikke minst i forhold til apartheidregimet i Sør-Afrika. Det er noe som Lindstrøm nødig snakker høyt om, men det skal finnes en rekke ufortalte historier fra hans tid som generalkonsul i Sør-Afrika som få andre i det diplomatiske korps kan vise maken til.

GJELDENDE KONKLUSJON synes å være at Bjarne Lindstrøm må vekk.

Det har vært gjort til et poeng at Bjarne Lindstrøm (bildet) har vært i gang med å forberede sin avgang - han skulle avslutte sin karriere i London. Det har vært sett på som en mulighet, men han skal ikke, av familiære årsaker, helt ha bestemt seg for om han vil dra til en slik krevende og utsatt utepostering.

Dagens London-ambassadør, Tarald Brautaset, har vært utpekt som Lindstrøms etterfølger som utenriksråd. At han har de nødvendige kvalifikasjoner er det liten tvil om.

Men i uken som gikk, ble det sagt at Brautaset ikke lenger var så aktuell. Årsak: Han hadde iført seg den utdaterte embetsmannsuniformen med snutehatt med strutsefjær da han for fire år siden overleverte sine akkreditiver til dronning Elizabeth II!

Maken til vås. De som overbringer slike «opplysninger» befinner seg ikke engang på skytebanen når de avfyrer slike salver.

Da Thorvald Stoltenberg i sin tid lånte bunad som han brukte da han overleverte sine akkreditiver til danske dronning Margrethe, var det bare festlig. At ministerråd Bjørn Blokhus i samme ærend fremsto i kjole og hvitt, sammen med ambassadør Stoltenberg, var det heller ikke noen som leet på øyelokkene av.

Det er del av utenrikstjenestens ritual.

Utenriksdepartementet er kanskje vår fremste ryktebørs og -smie. Det er å håpe at evalueringsutvalget ikke lar seg blende av strutsefjær, eller faller for fristelsen til å legge opp til fordeling av politisk skillemynt.

I STRUTSEFJÆR: Norges ambassadør i London, Tarald O. Brautaset kledde seg i strutsefjær - Utenriksdepartementets gamle embetsuniform med gullbroderier - da han sammen med konen Elisabeth dro til Buckinham Palace for å levere sine akkreditiver. Nå brukes klesdrakten mot ham.<br/> FOTO: AFTENPOSTEN