JOHN HULTGREN

Hambantota, Sri Lanka

Likstanken er uutholdelig, og tøystykkene som politi og redningsmannskaper holder foran munnen, klarer ikke å holde den borte. Men arbeidet de gjør er avgjørende, både for å svare desperate slektninger til savnede på deres spørsmål, og for å hindre at epidemier bryter ut på den katastroferammete sørkysten av Sri Lanka.

Likene er det første som møter oss når vi ankommer landsbyen Hambantota.

I går ble 500 døde begravet her. Det er bare noen av de mange tusen fra denne landsbyen alene som ble drept av gigantbølgen som skylte inn over strendene søndag formiddag og stanset tidsregningen i Hambantota, kanskje det stedet som er aller hardest rammet av naturkatastrofen.

Som en krigssone

Her hadde mange samlet seg til markedsdag midt i sentrum da bølgen traff. Vannmassene brukte bare sekunder på å endre idyllen til en uendelig dyp tragedie. Tre fiskebåter er kastet opp på taket av det som ser ut til å ha vært et lagerbygg, de forteller litt om hvilke krefter som traff her. Det samme gjør det som var en lekeplass i sentrum; nå ser det ut som en søppelhaug med forvridde møbler, klær, barneleker, knuste fiskebåter og trosser.

I de gjørmete gatene og over de ødelagte husene er det tett av folk. De leter etter slektninger som fortsatt er savnet.

En av dem er Vidushaka Kumara (28). Han mistet hele familien sin i katastrofen. Nå leter han etter mor, far, to brødre og deres barn. Av huset står bare grunnmuren igjen. Alt annet er borte.

– Tror du det er noe håp om å finne dem i live?

– Nei, de er alle døde. Nå vil jeg gjerne få begrave dem og reise herfra, sier 28-åringen, som selv overlevde fordi han var på reise til en annen by på søndag.

Bak ham står en buss som kjempebølgen slengte av veien. Inne i den fant politiet 40 døde mennesker. Ikke en eneste passasjer overlevde, forteller politiinspektør Zoysa, som bare vil oppgi initialene B. P. som fornavn.

Begravet i ruinene

Hambantota er stedet hvor tragediene bokstavelig talt står i kø. Her har ingen ennå begynt å telle hvor mange hus som er ødelagt. Det er altfor mange, og folk har så mye annet å gjøre. Ikke minst å lete etter de 3000 som er savnet. Den grusomme likstanken som omhyller hele landsbyen, forteller at mange av de savnede ligger begravet i ruinene.

– Dette var mitt hus, forteller Rambandi Kuludurage, en 47 år gammel mann som inntil søndag var en av landsbyens største forretningsmenn. Da vi spør ham hva han har mistet, bryter han direkte ut i gråt.

– Jeg hørte lyden, men da var vannet allerede svært nær. Jeg hørte den ene datteren min som ropte på meg fra inne i huset, men før jeg rakk å hjelpe noen i familien, innhentet bølgen meg og presset meg opp mot en vegg. Da vannet trakk seg tilbake, var de alle borte. Jeg har mistet min kone, mine to døtre og min sønn. De er alle borte, sier han. Døtrene var 11 og 19 år gamle. Sønnen 16.

Mistet hele familien

47-åringen gråter fortsatt når vi går, og blir trøstet av sin svigerfar, som mistet sin datter i katastrofen. Den bunnløse sorgen, de dukknakkede hodene, den grusomme stanken, de fortvilte øynene; sammen danner de et grunnlag for å forsøke å forstå hva menneskene her opplever.

Det er ikke enkelt.

Hvordan skal man egentlig forstå hvordan Bahman Mohammed Ragi har det, for eksempel. Den 47 år gamle fiskeren mistet 21 slektninger i de frådende vannmassene, blant dem sin kone, sine tre barn og sin mor. Når han snakker, så er det med selvbebreidelse i stemmen over at han ikke klarte å redde noen av dem. Bølgen tok ham med flere hundre meter, og da han klarte å svømme, sparke og slåss seg løs fra vannmassene, var hele familien hans borte.

Kanskje kan bare de mange hundre andre som fortsatt vandrer rundt og leter etter sine i ruinene av Hambantota, forstå hvordan han har det.

MISTET ALLE. Rambandi Kuludurage hørte en av døtrene sine rope på seg da kjempebølgen kom, men klarte ikke gjøre noe for å redde noen av familiemedlemmene. Han mistet sin kone, begge døtrene og sønnen.
LETER: Hundrevis av mennesker gikk i går rundt i kystlandsbyen Hambantota på Sri Lankas sørkyst for å se om de kan finne sine egne savnede. Noen av de døde ligger ennå rundt i byen, mens andre blir lagt i massegraver.