DET KAN SELVSAGT være en rekke aktverdige grunner til at så få stortingsrepresentanter ikke fant sporet til stortingssalen i går formiddag:

De kan ha hatt viktige gjøremål å ta seg av på sine kontorer, det er høysesong for reiser til eksotiske reisemål for å skaffe nye erfaringer og innsikt, noen kan rett og slett ha oversett/glemt dagens møte eller kanskje de ikke syntes dagens tema var viktig nok.

DET GJENSTÅR imidlertid, torsdag ettermiddag, som et historisk faktum at det som etter alt å dømme vil være en av vårens viktigste debatter i Stortinget, bare ble fulgt ringside av en håndfull representanter. Og det bare en liten uke etter at «nesten halve Norge» gikk mann av huse for å demonstrere sin avsky for krig mot Irak og krav om fredelige løsninger. I rettferdighetens navn skal det sies at alle de som burde være der, var der. Men det er ikke så mange flere som skal plusses på, før listen over de fremmøtte er komplett.

Hovedtema: Selvsagt den overhengende faren for at verdenssamfunnet — eller USA - finner tiden mer enn moden for å måtte ty til våpenbruk for å få Iraks president til å oppfylle våpenhvilebetingelsene fra 1991.

For det er det hele saken dreier seg om.

Ikke hvorvidt, slik SVs Kristin Halvorsen spurte om, «noen» i et akutt tilfelle av angst i fjor høst fikk det for seg at muligens har Irak et knippe masseødeleggelsesvåpen (MØV) som kan komme til å bli brukt i en gitt situasjon, og at verdenssamfunnet, anført av USA, derfor har funnet det nødvendig å skaffe seg en slags fullmakt til å passere grensen for sivilisert handlemåte for å tvinge despoten i kne.

Dermed er vi fremme ved øyeblikkets viktigste ord i norsk utenriksdebatt:

Sporet.

Eller for å være mer presis: FN-sporet.

ETTER DEBATTEN kan vi slå fast at konsensus er gjenopprettet i norsk utenrikspolitikk.

Opposisjonen, først og fremst Arbeiderpartiet, har sagt seg tilfreds med at regjeringen følger FN-sporet, at den vil arbeide for at våpeninspektørene skal få til rådighet den tid de måtte trenge for å kunne fastslå om Irak etterlever etter bryter resolusjon 1441 fra FNs sikkerhetsråd, og at det er Sikkerhetsrådet, og ingen andre, som bestemmer tidsrammene inspektørene skal arbeide etter. Senterpartiet, representert ved den antatt påtroppende leder Åslaug Haga, kan også oppfattes som noe mer velvillig innstilt til regjeringens linje enn tidligere, mens SV-lederen understreket at hun ikke støtter maktbruk i henhold til resolusjonen. Halvorsen etterlyste for øvrig, betimelig nok, en beredskap for den humanitære innsatsen om galt skulle skje. Men ingen av dem som uttalte seg mot maktbruk hadde noen forslag til hvilke alternative løsninger som kan tas i bruk for å få Saddam Hussein til å innordne seg.

Regjeringen må for øvrig være umåtelig glad for den uforbeholdne støtten fra Arbeiderpartiets utenrikspolitiske talsmann, Thorbjørn Jagland, som sa at «løsningen ligger i at amerikanerne og britene lar det militære presset bli opprettholdt og at det internasjonale samfunnet står bak dette på en entydig måte som Saddam ikke kan misforstå samtidig som våpeninspeksjonene får fortsette. Da kan det hende at Saddam samarbeider fullt ut og krig unngås. Det vil på en uvanlig og historisk måte styrke FN».

Her sier Jagland faktisk på en klarere måte hva regjeringen mener når den sier at den «følger FN-sporet».

MENS STORTINGET gjorde unna vårens utenriksdebatt, gjorde en talsmann for USAs president George W. Bush det klart at USA i neste uke legger frem forslag til en ny resolusjon for FNs sikkerhetsråd. Det er ventet at Irak i denne teksten vil bli anklaget for alvorlige brudd på tidligere FN-vedtak. Det vil heller ikke være overraskende om resolusjonsforslaget vil åpne for bruk av militær makt mot Irak.

På sin måte er denne prosessen et uttrykk for det «trekkspilldiplomatiet» som USAs president har demonstrert den siste tiden: Han roper «krig» og «klar til angrep», men samtidig drøyer han med å spille ut de avgjørende dokumentene. På denne måten får våpeninspektørene mer tid på seg, uten at USA er kommet med offisielle innrømmelser.

Krigshisseren Bush taper ikke ansikt, selv om han unektelig er kommet i et dilemma etter utspillet fra britenes statsminister Tony Blair sist lørdag om at «løsningen må finnes innenfor rammen av FN».

De mest pessimistiske observatører mener imidlertid at det ikke er noen vei tilbake. Krigen er ikke til å unngå. De har til og med klart for seg at det må bli lørdag 8. mars.

Hvorfor Kvinnedagen? Det har med månefaser å gjøre.

De tror også at resolusjonsteksten vil inneholde formuleringer og krav til Irak som våpeninspektørene vil få store vanskeligheter med å dokumentere at Irak har oppfylt.

For det er her det som ikke engang står skrevet med liten skrift i 1441 kommer inn. USA er fast bestemt på å kvitte seg med Saddam Hussein. Den eneste muligheten USA har til å sikre Saddams fall er gjennom en væpnet aksjon.

Derfor er krig ikke til å unngå ...