LES HOVEDSAKEN:

Det sier utenriksminister Jonas Gahr Støre om situasjonen i Myanmar.

— Er det enklere for Norge å lette på restriksjoner og sanksjoner nå?

- Hvis det skjer fremskritt her, som er av en sånn karakter at sanksjonene er urimelige, så er det aktuelt å vurdere det. Nå har vi opphevet rådet mot å investere, og det er lov for norske bedrifter å investere her om de måtte ønske. Vi har opphevet visumrestriksjonene på lederne her, og vi har gitt landet samme fordelaktige tilgang til norske markeder som u-land. Den norske holdningen er at vi i alle fall vil se valget i april an - om det er fritt og rettferdig - før vi gjør noe i forhold til sanksjonene.

— Hvis EU skulle nøle med å oppheve sanksjoner, for eksempel ved at Storbritannia nekter, hvordan vil Norge forholde seg til det?

- For det første håper jeg at Europa vil kunne gi et kraftfullt og samlet signal. Men skulle det oppstå en situasjon der EU ikke klarer å bli enige, så må Norge etter mitt skjønn se seg fristilt til å gjøre sin egen vurdering. Det naturlige er at vi forsøker å finne en løsning sammen med EU-landene, men jeg utelukker ikke at vi handler på egen hånd.

— Vil Aung San Suu Kyis holdning påvirke Norges beslutning i saken?

- Ja, det vil den, fordi jeg tror alle lytter til henne, gitt hennes historie, legitimitet og posisjon. Samtidig kan det ikke være sånn at en person har det avgjørende ordet i den saken. Men møtet med henne var viktig, for å høre hennes vurdering.

— Etter å ha vært her selv, hvor reell tenker du at denne oppmykningen er. Er det fare for tilbakeslag?

- Ja, det tror jeg det er. Sånne prosesser vil alltid være skjøre. Vi har hørt om enkelte motkrefter, og det er sikkert noen vi ikke ser. Men det jeg fikk mange oppfordringer om, er at vi fra utsiden gjør det vi kan for at fremskrittet blir ugjenkallelig. Mitt inntrykk er at det siger inn. Utenlandsk nærvær er viktig, men jeg tror ikke vi skal overdrive det. Det aller meste må løses internt i Myanmar.

— Har du fått inntrykk av hva motivasjonen bak oppmykningen består av?

- Jeg tror det er en erkjennelse av at hvis du skal gi en fremtid med utvikling, velferd og fred for en befolkning på 50 mill mennesker, så går det ikke an å leve slik de har gjort i Myanmar de siste tiårene. Det er en nedadgående spiral, ved at de rett og slett ikke blir en del av verdensøkonomien. En liten gruppe har veldig mye penger, og så er det svært langt ned til de 30 prosentene som lever i fattigdom. Jeg tror at de som har sittet og sett på dette, har skjønt at det må komme en annen kurs. Ellers vil nedsiden være så stor at det vil ramme alle.