Tyrkias Bagdad-ambassadør, Osman Paksut, vendte tidligere denne uken hjem fra Ankara via Hamburg -som en klar indikasjon av at Tyrkia reelt har valgt side i USAs konflikt med Irak. Bagdad-ambassaden er tømt for alt tyrkisk personell, selv portnerne er vekk av sikkerhetsgrunner. Det betyr ikke at Tyrkia er tilhenger av et amerikansk-britisk angrep uten et klart mandat fra FNs sikkerhetsråd. Men den kun fire måneder gamle regjeringen bestående av tidligere islamister har ikke vært i stand til å motstå presset fra USA, hvis transportskip med tropper og materiell ifølge nyhetsbyrået AP allerede har begynt å losse i havnebyen Iskender.

Folkemotstand

Det var ventet at Nasjonalforsamlingen i Ankara i går skulle vedta en tillatelse til amerikanerne om tilstedeværelsen av 62 000 soldater, 255 kampfly og 55 helikoptere på tyrkisk jord. Med den begrunnelsen at «alle skal høres», utsatte Tyrkias islamske regjering avstemningen.

Ifølge kilder i Ankara har regjeringens ledelse problemer med å banke den store parlamentsgruppen på plass. AK-partiets nestformann, Salih Kapusuz, erkjente i går at «diskusjonen om utstasjonering av de amerikanske troppene er ikke sluttført». Partilederen, Tayyip Erdogan, har på forhånd erklært at partiets parlamentsgruppe er stilt fritt slik at de kan stemme etter samvittighet — og atskillige har erklært at de vil stemme nei. AK-partiet, som har dannet regjering alene, har 362 av Nasjonalforsamlingens 550 plasser, altså et komfortabelt flertall. Men opposisjonspartiet, Det republikanske Folkeparti som har 182 mandater, ventes å stemme nei til regjeringens forslag. Partiets leder, den tidligere utenriksminister Deniz Baykal, fisker i folkestemningen, som for 93-94 prosents vedkommende er imot en Irak-krig og følgelig imot å tillate en amerikansk styrke å åpne en annen front mot Saddam Hussein.

I klem

Baykals motstand betyr at AK-partiet kan leve med en intern nei-andel på ca. 60-65 parlamentsmedlemmer. I går het det at avstemningen vil finne sted etter en parlamentsdebatt lørdag, som forventes lukket for offentligheten – noe som har skjedd ytterst sjelden i tyrkisk parlamentarisk historie. Det spekuleres også på livet løs om hvor vidt det blir tale om en hemmelig eller åpen avstemning. En åpen avstemning vil hjelpe nei-folkene, da Baykals parti vil være tvunget under partiformannens åk til å si nei, hvor mange av hans partifeller privat har gitt uttrykk for at de er for en tillatelse til USA. En hemmelig avstemning vil på den andre side kunne bety at flere AK-parti-medlemmer vil stemme nei, dermed kan flertallet på 276 være i fare.

Tyrkia er klemt av flere hensyn. Landet er avhengig av amerikansk velvilje i forhold til de massive støtteprogrammene som er iverksatt med Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken etter den økonomiske krisen for to år siden, som slo bunnen ut av tyrkisk økonomi og førte til den daværende regjerings fall. Et annet hensyn er tyrkisk interesse i å være med i den krigen som likevel synes uunngåelig. Melder tyrkerne seg ut nå, vil de ikke ha innflytelse på utviklingen i det kurdiskdominerte Nord-Irak.