I syv år har sosialdemokraten Gerhard Schröder slitt tungt for å bringe Tyskland over kneiken gjenforeningen skapte på begynnelsen av 1990-tallet. Fra å være Europas lokomotiv det meste av etterkrigstiden, er Tyskland blitt landet som sørger for at Europa sakker akterut i vår tids paradegren: global konkurransedyktighet. Uten de sørgelige tallene fra Berlin, ville EU vært på høyde med USA.

De verste tallene er en vekstrate knapt over null, og en arbeidsløshet på nesten fem millioner — 11,4 prosent.

Bare med den største møye har Gerhard Schröder maktet å liberalisere det mange ser som et rigid arbeidsmarked. For lite, mener mange i næringslivet, og for mye etter mange svake gruppers smak.

Begge gruppene var blant dem som ville kaste Gerhard Schröder alt for tre år siden, og sommeren 2002 så den konservative opposisjonens kandidat Edmund Stoiber også ut til å ha full kontroll på meningsmålingene.

Men ex-bokser Schröder behersker valgkamp bedre enn økonomiske reformer. Et mirakel, og koalisjonspartner De Grønne, ga ham gjenvalg den gangen.

I år var krisen til Sosialdemokratene (SPD) enda større, så stor at Schröder etter enda et nederlag i et delstatsvalg sa at nok er nok, og tvang frem nyvalg.

Og igjen har kansleren brakt SPD på en slags offensiv. Litt som da de rød-grønne så ut til å miste taket i innspurten i Norge, har kristeligdemokratene CDU og det bayerske søsterpartiet CSU, sammen med det liberale støttehjulet FDP, mistet taket på meningsmålingene i Tyskland.

Fra å ha godt over 50 prosent av velgerne bak seg, ligger de nå i underkant.

En av grunnene er at Angela Merkel allerede har utpekt sin finansminister, økonomieksperten Paul Kirchhof, som er så ivrig etter å komme i gang at han alt har lagt frem ambisiøse planer om å innføre flat skatt. Det viste seg ikke å være ordentlig forankret i egne rekker. Dermed kom kjeklingen raskt i gang. Det ga sosialdemokratene en sjanse til å gå til felts - både mot rotet og den flate skattens angivelig usosiale karakter.

Men de rød-grønne i Norge vant likevel, og de fleste tror nok det samme skjer med de blågule i Tyskland på søndag. I så fall blir Angela Merkel fra det tidligere DDR Tysklands første kvinnelige kansler, og samtidig Europas for øyeblikket eneste kvinnelige regjeringssjef.

Men spenning er det blitt. Målingene indikerer at SPD og utenriksminister Joschka Fischers De Grønne kan få flertall, men kun sammen med den nye venstrealliansen der SPDs tidligere partileder og kanslerkandidat Oskar Lafontaine er en av frontfigurene.

Lafontaine har drevet en hissig valgkamp mot sitt gamle partis manglende sosiale sinnelag. Forholdet mellom ham og SPDs lederskap kan knapt karakteriseres med ord som egner seg på trykk.

En rød-rød-grønn flertallsregjering, nærmest etter norsk mønster, kan vi derfor se bort fra, selv om slike konstellasjoner finnes i noen tyske delstater.

Tyskerne diskuterer nå opp og ned ad stolpe hva som mon skjer hvis CDU/CSU/FDP ikke får flertall. Kan De Grønne lures over til høyresiden? Eller FDP andre veien? Vil Schröders sittende mannskap fortsette som mindretallsregjering med støtte fra venstrealliansen? Det betyr i så fall mye hurlumhei i årene fremover, selv om Gerhard Schröder nok kan hente støtte til videre arbeidsmarkedsreformer til høyre i Forbundsdagen.

Noen frykter, og andre håper, løsningen blir en storkoalisjon mellom SPD og CDU/CSU. Det blir i så fall med Merkel som statsminister, for det er ingen tvil om at CDU/CSU blir størst. Dermed forsvinner Gerhard Schröder. Han har sagt at han ikke vil være annet enn kansler.

En storkoalisjon vil få så massivt flertall at den kan vedta hva som helst. Mange mener dette nettopp er hva Tyskland trenger for å få dreis på ting.

Men andre ser en slik konstellasjon som en hån mot demokratiet. Først skal altså Merkel og Schröder kjempe mot hverandre så fillene fyker i valgkampen, for deretter å peke nese til velgerne og samarbeide i regjering?

De to toppkandidatene har da også utad avvist storkoalisjon, blant annet i deres eneste tv-duell. Men mediene har meldt om uformell kontakt partiene imellom for å sondere mulighetene.

All usikkerheten kan fort bringe alliansen mellom CDU/CSU og FDP over femti prosent igjen på søndag. En ytterligere svekket Schröder med ytre venstre på slep, er neppe hva tyskere flest vil ha.