*** Under kommunismen var det forbudt å spre religiøse budskap i Sovjetunionen. Ti år etter kjempens fall, blomstrer det religiøse livet i Russland. * Enorme katedraler og klostre blir gjenåpnet, islam er på fremmarsj i Tatarstan og kunstnere som malte på skrin under kommunismen er igjen begynt å lage ikoner.* Den russiske kirke har aldri hatt så stor frihet som i dagens Russland, ifølge kirkens «utenriksminister», metropolitt Kirill.** Fader Dmitrij er ikke en mann av mange ord.— Det var Guds vilje, svarer han kort og uttømmende på spørsmål om bakgrunnen for sine viktige livsvalg. Egne beslutninger, drømmer og motiver er retusjert bort.På spørsmålet om hvordan og med hvilke midler det har lykkes å gjenoppbygge det idylliske Spaso-Jakovlevskij kloster ved Nerosjøens bredder i det sentrale Russland, lyder det:«Takket være mirakler». Punktum.Dmitrij er 26 år og presteviet munk, men han kan ikke huske hvorfor og hvordan han er blitt munk. Det er så lenge siden, sier han med et målende blikk i de blå øynene og sollyset spillende i det lange, røde skjegget. Dmitrij er skeptisk innstilt overfor folk fra vesten som ikke bekjenner seg til den russisk-ortodokse tro.- Hvorfor skal jeg prøve å forklare meg? Folk i Vesten vil likevel oppfatte det jeg sier gjennom sin egen prisme og verdensforståelse, og sett fra vår kirkes synspunkt er det en temmelig negativ erfaring.Det kan han jo ha rett i, men hvis fader Dmitrijs resonnement skal føres logisk til ende, er det overhodet ingen grunn til å snakke sammen og prøve å forstå hverandre på tvers av lande- og kulturgrenser. Ja, det er vel i så fall heller ingen mening i å forkynne Guds ord, hvis ikke man tror at det kan nytte.- Nei, det er ikke sånn jeg mener det, korrigerer han. - Selvfølgelig skal man forkynne Guds ord.Fader Dmitrij er leder av Spaso-Jakovlevskij klosteret, som er fra det 14. århundre. Under kommunistregimet ble det laget om til ungdomsfengsel. Så til en våpenlager. Og etter kommunismens fall i 1991 igjen et munkekloster.Der er en hektisk aktivitet. Klostrets ni munker, enkelte ansatte samt en større gruppe pilegrimer er i ferd med å grave, så, plante, hamre og slå. De grønne løkkuplene males. Tomater i drivhuset vannes. Et par utrangerte togvogner er i ferd med å bli satt i stand, så de kan brukes som gjestehus. Forhutlede tiggere De sosiale kontrastene er iøynefallende. Et par ubarberte og forhutlede tiggere stinker av sprit, mens de ber om en skilling. Uvaskede gutter driver omkring ved inngangen til klosteret i håp om å få noe av folk som kommer til gudstjeneste. Spaso-Jakovlevskij klosteret er et av flere hundre som er blitt gjenåpnet i løpet av de siste 15 år. I 1980 fantes det 18 klostre. I dag er det 480. Ifølge kirken er antall menigheter vokst til 19.000, som er nesten tre ganger så mange som i 1988. Nye kirker skyter opp over alt. Den russiske kirkes «utenriksminister», metropolit Kirill, sa nylig at den russiske kirke aldri har hatt så stor frihet som i dagens Russland.Kirken har hittil vært tilbakeholden med å ta stilling til tidens brennende spørsmål. Det har ofte betydd at den ortodokse kirkes reelle innflytelse har vært begrenset, selv om antall nye kirker vokser med rekordfart. Dens budskap berører ikke samfunnet. Det forsøker den ortodokse kirke nå å endre på. Kirken har fått sin første sosiale doktrine, der holdninger til moralske og politiske temaer som abort, kloning, homoseksualitet, ekteskapet, nasjonalisme og globalisering blir formulert. En viktig rolle Klostertradisjonen går tilbake til det 11. århundre. Den kom til Russland fra det kjente Athos- klosteret i Hellas. Klostrene har spilt en viktig rolle i Russlands historie. De fungerte som kultur- og utdannelsessentre i middelalderen. Utenlandsk litteratur ble oversatt. Det var her krøniker om den tids begivenheter ble skrevet ned og bevart for ettertiden. Uten dem hadde omverdenens kjennskap til det gamle Russland vært minimal. Klostrene var også hjemsted for de store ikonskoler og mestre som Andrej Rubljov. På Spaso-Jakovlevskij-klostret holder man en annen gammel tradisjon i hevd: arbeidsklostret. Veien til frelse går via hardt arbeid og askese. Før munkene går i kloster, avgir de tre høytidelige løfter: å leve i sølibat, frivillig fattigdom og tjene Herren. Hardt arbeid er også en måte å tjene Gud på. Og ifølge dem som forlater det verdslige liv, ser Herren med ekstra milde øyne på det arbeidet som utføres på et kloster. For pilegrimene er arbeidet på klostrets hellige jord et avgjørende element i deres åndelige renselse.Diakon Dorofej, en sjenert fyr på 31 år, er sammen med de øvrige munker og pilegrimer oppe fra 6.30 om morgenen. Dagen begynner med en halv times bønn, en kopp te og så bærer det ut på markene. Arbeidsdagen ender ofte et stykke etter midnatt når de siste grønsaker og planter er vannet.BT møter ham foran klosteret der han passer en flokk kveg. Dorofej er en mann av litt flere ord enn fader Dmitrij. Han er sønn av en overbevist kommunist. Som ung mann var han ateist og reiste til byen for å studere kjemi. Han så imidlertid sjelden en lærebok. Til gjengjeld så han dypt i flasken, løp etter damer og andre ting som kan distrahere en students oppmerksomhet.- Lidenskaper, jeg var i mine lidenskapers vold, et stykke leketøy i hendene på djevelen, sukker Dorofej unnskyldende. Djevleutdrivelse Det gikk så vilt for seg at Dorofej måtte gi opp studiene og reise hjem til landsbyen. Det gikk også galt med å finne jobb, så slektninger anbefalte ham å oppsøke en prest som bruker gudstjenesten til djevleutdrivelse. Dorofej overvar normalt rolige og stille kvinner kaste seg rundt på gulvet og hyle og skrike som ville dyr. Det gikk kaldt nedover ryggen hans, men seansene var med på å overbevise ham om Guds eksistens. - Jeg så at Gud eksisterte, at djevlene ble drevet ut, og da vendte jeg meg mot Ham. Flemming RoseThomas HeineJyllandsposten/Bergens Tidende