THOMAS HEINE

Der er stille ved grensen til Irak, meget stille.

Eller rettere: Det må ha vært meget stille, inntil en offisielt organisert bilkonvoi med flere hundre internasjonale pressefolk — etter et par dagers venting på tillatelse - i går ettermiddag la veien forbi og kastet seg over alt som kunne krype og gå av interessante intervjuobjekter.

Dem var det ikke mange av. I løpet av halvannen time ved grensen ble en av de mest populære BTs sjåfør fra Amman, palestineren Ayman, som normalt kjører taxi mellom Amman og Bagdad, og som opplevde den første krigsnatt i Bagdad.

— Superstar, eh? Det er godt for forretningen, bemerket Ayman med et skjevt smil.

Flyktninger fra tredjeland

Under den første Golfkrigen i 1990-91 var grensen Al-Karama mellom Jordan og Irak den viktigste for hundretusener av flyktninger fra Irak og Kuwait. Også denne gangen frykter man i Jordan en massiv flyktningstrøm fra Irak. Men den lar vente på seg.

Inntil sist på ettermiddagen i går hadde FNs høykommissariat for flyktninger, UNHCR, i Jordan ikke registrert en eneste irakisk flyktning (selv om to menn rapporteres å være underveis, med kurs mot deres familier i henholdsvis Libya og Yemen).

— De fleste venter antakelig vis og ser. I 1991 kom den store flyktningstrømmen også først lenge etter at krigen var begynt, og vi hadde ikke regnet med store mengder på nåværende tidspunkt, sa Peter Kessler, pressetalsmann for UNHCR, som i utgangspunktet opererer med et scenario der 600.000 flyktninger fra Irak.

De to millioner irakere som hittil har vært helt avhengige av internasjonal nødhjelp, forventes å ha forsyninger av mat og andre nødvendigheter til fire-seks uker.

Det kommer folk ut av Irak, også mens grenseposten ble invadert av pressen. Men det er jordanere som skal hjem, samt flyktninger fra tredjeland, frem for alt Sudan og Chad, som vil bli transportert tilbake til sine hjemland.

- Hente pistolen min

Og mange er det ikke, BT talte åtte biler og en buss i løpet av halvannen time.

Trafikken den andre veien var større. Enkelte journalister på vei inn i Irak. «Levende skjold»-aktivister på vei til Bagdad. Irakiske lastebiler på vei tilbake, tomme, ettersom FNs mat-for-olje-program er blitt suspendert som følge av krigen.

— Selvfølgelig vil jeg tilbake til Irak. Jeg skal hjem og hente min pistol og kjempe mod den amerikanske invasjon, forklarte en lastebilsjåfør med viltert, svart skjegg.

70 kilometer fra grensen, utenfor byen Ruwaished, er UNHCR og Røde Halvmåne i ferd med å sette opp hver sin teltleir. Hver av disse skal som utgangspunkt kunne huse 10.000 flyktninger.

I UNHCR-leiren hamret jordanske arbeidere teltplugger i ørkensanden og kjempet med å få presenningene på plass i den kjølige vinden. 160 telt med plass til 800 flyktninger er reist, og man har store mengder vann, brød, poteter og olje klar, men foreløpig har leiren ikke en eneste beboer.

— Som det ser ut nå, er vi godt forberedt. Men ingen vet hvordan situasjonen utvikler seg, sa Arnud Hekkers fra bistandsorganisasjonen CARE, som bistår UNHCR med teltleiren.

Fryser

Røde Halvmånes leir talte i går ca. 250 flyktninger, hovedparten fra Sudan. Andre 140 ble transportert videre til Amman, og derfra vil de bli fløyet hjem.

De fleste flyktninger så ut til å være ved godt mot, men fortalte dramatiske historier om bombardementer i Bagdad og en rask flukt, der de kun fikk det mest nødvendige med. Mange var meget lett kledd og frøs, etter hvert som kvelden falt på.

— Det var kaldt i natt. Vi har ikke varme klær med og kun en oljelampe i teltet, fortalte Halima Kherallah, en 47 år gammel kvinne fra Sør-Sudan, som delte teltet med sin mann og parets fem barn.

Familien har i 12 år bodd i Bagdad, der mannen jobbet som sjåfør. Nå venter en uviss fremtid.

— Krig i Irak, krig i Sudan. Vi vet ikke hvor vi skal dra, konstaterte Halima Kherallah.