bak nyheteneJAN TYSTAD

Et slikt slagord kunne fått velgere til å stemme på Labour bare for å få Brown valgt. Slagordet var heller ikke helt korrekt, fordi Tony Blair har sagt at han vinner han, vil han ikke gi fra seg makten før mot slutten av valgperioden. Han har også lovet å la Brown sitte som finansminister, og dermed har han kronet ham som kronprins. Men i politikken kan mye skje i løpet av fire-fem år.

VALGKAMPEN FIKK en vanskelig start. Paven døde, og Blair utsatte startskuddet en dag. Deretter ble det kjent at paven skulle begraves fredag, samme dag som Charles og Camilla skulle gifte seg. Bryllupet måtte utsettes i all hast, og valgkampen stanset mens partilederne var i begravelse i Roma og bryllup i Windsor.

Kommende uke blir det nok mer fart over politikerne. Partienes strategi er annerledes enn før. Det blir færre valgbusser og pressekonferanser, i stedet flyr de helikoptre og besøker valgkretser som er på vippen. Det blir tre ukers hektisk helikopterjakt etter flere stemmer.

Det som teller for politikerne er hvem som går inn den svarte døren i statsministerboligen Downing Street 10, dagen etter valget. Det kan bare bli Tony Blair eller Michael Howard. Liberaldemokratenes leder Charles Kennedy har ingen sjanse. Mange spør hvorfor to partier, Labour og de konservative, har dominert hele etterkrigstiden siden 1945. De liberale, eller som de nå kaller seg, liberaldemokratene, har ikke vært i regjeringsposisjon.

Svaret er at britene velger i enmannskretser. Det vil si at bare den som får flest stemmer representerer valgkretsen i Underhuset, alle de andre stemmesedlene er uten betydning, de er bortkastet i dette systemet.

Fordelen ved et slikt system er at man får handlekraftige regjeringer. Atlee-regjeringen etter krigen kunne innføre gratis helsetjeneste for alle, trass i de konservatives voldsomme protester med påstander om at «alle legene vil forlate landet». Margaret Thatcher kunne gjøre like dramatiske forandringer, hun bortimot avskaffet streikeretten og startet privatisering av gass, elektrisitet og vann. John Major fortsatte med jernbanene.

TONY BLAIR HAR FORTSATT der Margaret Thatcher sluttet med å privatisere deler av helsevesenet, åpne for flere privatskoler og la studentene betale for studiene. Han hadde et flertall på 176 etter 1997-valget og 167 etter 2001-valget og har derfor kunnet styre eneveldig. Han hadde stort nok flertall til støtte president Bushs krig mot Irak uten å spørre Underhuset.

Tidligere bistandsminister Clare Short har sagt at det eneste som kan forandre valgsystemet, er et vippeparlament som betyr en koalisjonsregjering med liberaldemokratene. Disse vil ikke delta i en slik regjering uten å få valgreform. De ønsker forholdstallsvalg, men en slik situasjon er usannsynlig etter dette valget.

Det er tre og en halv uke til valget. De første meningsmålingene har vist at oppslutningen om regjeringspartiet Labour er dalende og er sunket fra 40 til 37 prosent de siste tre månedene. De konservative har gått opp fra 32 til 34 prosent og liberaldemokratene opp fra 20 til 21 prosent. Den mest oppmuntrende målingen for de konservative var i Financial Times der MORI spurte de som «vil stemme». Blant disse fikk de konservative 39 prosent og Labour 34 prosent.

DAGENS VALGSYSTEM begunstiger Labour fordi valgkretsene er blitt forandret. De konservative må vinne med 10 prosentpoeng for å få et flertall på to i Underhuset. Det betyr at de må vinne 156 valgkretser som i dag har Labour— eller liberaldemokratisk flertall.

Det mest sannsynlige resultat er at Tony Blair går inn i Downing Street 10 som statsminister den 6 mai med et mindre flertall enn sist. Mark Gill i MORI-instituttet tipper et flertall på 60. En annen «meningsmåler» er Deborah Mattinson i Opinion Leader Research. Hun arrangerer fokusgrupper, det vil si bredt sammensatte grupper av velgere som er villige til å fortelle hvem de vil stemme på, og hvorfor.

Mattinson tror Labour får et flertall på om lag 70. Til BT forteller hun at hennes fokusgrupper er skuffet over Labour og Tony Blair.

— Det er spesielt Irak-krigen som har fått mange til å vende seg mot regjeringspartiet. Det er blitt helt klart at begrunnelsen for å gå til krig, at Saddam Hussein truet britiske interesser med sine masseødeleggelsesvåpen, ikke var riktig. Mange mener Blair visste bedre, og de fleste kan ikke forstå hvorfor han ikke kan be om unnskyldning, sier Mattinson

Velgerne stoler ikke på Blair, men de stoler heller ikke på Michael Howard og blir ikke engasjert i hans slagord og valgtema. Mattinson mener Howard i altfor stor grad forsøker å skremme velgerne med «en strøm av immigranter» og «farlige» sigøynere som tar seg til rette mange steder.

DEN STØRSTE FAREN for Tony Blair er at velgerne blir sittende hjemme, og lar være å stemme.

Stadig hører man briter som sier «jeg aner ikke hvem jeg skal stemme på». De liker ikke Blair fordi han har brutt så mange valgløfter, men de ønsker ikke en konservativ regjering. Blair lovet at skattene ikke skulle gå opp, men de indirekte skattene har bare gått oppover hele tiden. Han lovet å ikke kreve penger av studentene for å studere, men innførte likevel høye avgifter. Han lovet bedre helsestell, men har ikke ryddet opp på sykehusene, fortsatt er køene for lange og fortsatt dør altfor mange av sykehusenes dødsbakterier.

De samme velgerne vil ikke stemme på Michael Howard som vil redusere bevilgningene til offentlige tjenester med 35 milliarder pund (400 milliarder kroner) over seks år. Det vil bety dårligere service for store grupper og tap av arbeidsplasser. Noen vil gi stemmen sin til liberaldemokratene, men mange vil sitte hjemme.

Ved forrige parlamentsvalg i 2001, stemte 59,3 prosent. Denne gangen spår meningsmålerne enda lavere oppslutning, særlig blant de unge og kvinnene. Forrige gang stemte bare 39 prosent i aldersgruppen 18 til 24 år. Mange av disse bor i typiske arbeiderstrøk hvor Labour har hatt sin tradisjonelle sterkeste støtte.

Nytt av året er at valgkamp kan drives fra Bangalore i India. Ifølge Londonavisen Evening Standard har de konservative «outsourced» (flagget ut) telefontjenestene. Fra før har banker, forsikringsselskaper og jernbaneselskaper flagget ut sine servicetelefoner, men det er vel å gå litt langt å gjøre det samme med politisk virksomhet?

Det eneste som er sikkert, er at britene velger en ny statsminister 5. mai og at hans navn trolig blir Tony Blair.

BLIR I NR. 10? Til uken blir det for alvor fart i den britiske valgkampen. Den som kan gå inn døren i nummer 10 i mai blir enten Tony Blair (bildet) eller Michael Howard. Liberaldemokratenes leder Charles Kennedy har ingen sjanse.

FOTO: STEPHEN HIRD, REUTERS