Ser man det fra møte til møte, virker det ofte som om EU ikke kommer av flekken. For sett i et mer historisk perspektiv, utvikler EU seg på mange områder snarere enestående fort.

Den felles utenriks— og sikkerhetspolitikk (CFSP) ble vedtatt i Maastricht i 1993. På drøye ti år har Unionen vedtatt felles, forpliktende standpunkt til over 70 viktige internasjonale spørsmål og gjennomført felles handlinger i mer enn 50. Mineryddingsoperasjoner i Afrika, for eksempel.

I Amsterdam i 1999 kom dessuten den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikken (ESDP) for alvor inn i bildet, da landene ble enige om å opprette felles militære styrker. Hovedmålet er at 60.000 soldater skal kunne stilles til rådighet for EU-operasjoner.

EU opererer allerede utenfor eget territorium. Unionen stiller med politistyrke i Bosnia-Hercegovina, samt fredsbevarende styrker i Makedonia og Kongo.

Irak-konflikten ga to viktige erfaringer.

For det første gikk to av Unionens største land, Frankrike og Tyskland, åpent ut mot USAs krigsplaner. De to fikk følge av noen små.

EUs tredje stormakt, Storbritannia, gikk samtidig inn på USAs side. Britene hadde følge av flere mellomstore og små land.

Det som senere har skjedd, viser at den første erfaringen var viktigere enn den siste.

Da Frankrike og Tyskland havnet i klammeri med Storbritannia, trodde mange at EUs utvikling mot å bli en fullblods supermakt - og en motvekt mot USA - på globalt plan var slutt før den hadde kommet ordentlig i gang. Storbritannia og Frankrike er jo de eneste militærmaktene av betydning i Europa. Hvis de ikke er enige, kan lite skje.

Derfor ble det også ledd mye da Frankrike, Tyskland, Belgia og Luxemburg i april holdt minitoppmøte i Brussel. Der erklærte de vilje til å gå foran og utvikle en egen EU-hær, uavhengig av NATO. «Sjokoladetoppmøtet», ble møtet hånlig kalt av amerikanske diplomater, under henvisning til at alle fire eksporterer sjokolade.

Men statsminister Jean-Claude Juncker i lille Luxemburg bekymret seg ikke for historiens dom:

«Opprinnelig var det bare tre land som ville ha pengeunionen og den felles valuta. Det ble til et av EUs største prosjekt. Nå handler det om å bygge opp et felles forsvar, en forutsetning for en effektiv utenrikspolitikk. Luxembourg vil ikke risikere ikke å være med når et viktig, nytt viktig element i EU-samarbeidet grunnlegges», sa Juncker i april.

Og nå ser han ut til å få rett. På et møte i Berlin for få dager siden, sluttet Storbritannia seg til Tyskland og Frankrike i ønsket om å satse videre på militære styrker, med egne kommandostrukturer. Det finner ulike versjoner av hvilke premisser det på møtet var snakk om. Særlig er det uvisst om britene gikk med på at det skulle opprettes en egen EU-kommandosentral.

Men signalene var klare nok til at USA laget lite rabalder i NATOs råd onsdag. USAs ambassadør Nicholas Burns skal ha kalt utspillet «en meget alvorlig trussel mot NATOs fremtid».

På en pressekonferanse etter EU-toppmøtet i går, sa fungerende formann Silvio Berlusconi at EU-landene nå er enige om at den felles sikkerhets- og forsvarspolitikk må utvikles videre og at det må åpnes for at enkelte land går foran ved å utvikle egne strukturer. Det skal inn i EUs nye grunnlov.

Berlusconi understreket at EUs militærstrukturer skal utfylle, men ikke utfordre NATO-samarbeidet. Det samme sa Tony Blair i Brussel i går.

Dette vil USA bli fortalt i neste uke. Amerikanerne har nemlig bedt om et eget «krisemøte» med EU.

Men at utviklingen går ganske lineært er de fleste enige om, også norske diplomater vi snakket med i går - de er bekymret for at Norge havner på sidelinjen.

Metoden i EU, selv om det neppe ligger noen masterplan bak, er slik: Ett skritt frem. Så en runde med avdramatisering og beroligelser. Så et nytt skritt frem.

Målet til Tyskland og særlig Frankrike er at EU skal få de nødvendige militære muskler til å spille en global rolle - i utgangspunktet i samarbeid med USA, men, om nødvendig, også som korrektiv. Alle er enige om at EUs viktigste virkemidler i internasjonal politikk skal være «myke», politiske og økonomiske, virkemidler. Men de sier også at de trenger en viss militær styrke.

— Intet effektivt diplomati er mulig uten militær kapasitet, sa Silvio Berlusconi i går.

Det er ikke først og fremst snakk om å kunne true med våpen. EU vil nok aldri kunne mønstre noe i nærheten av USAs slagkraft. Det handler mer om å kunne mønstre soldater til fredsbevarende eller fredsskapende operasjoner. I en påkostet, men foreløpig og naturlig nok ganske tynn trykksak om den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken, signaliserer EU sine intensjoner som «en eksportør av fred og sikkerhet».

Tyskerne og franskmennene ser ut til å få viljen sin. At de nye EU-medlemmene i øst skal hindre en gradvis utvikling bort fra USA, synes også å være en overfortolkning av Irak-krangelen. De nye landene var med på laget i Brussel i går. Stemmegivningen i FN de siste årene har dessuten vist Polen, Tsjekkia & Co. stadig oftere stemmer sammen med EU og sjeldnere sammen med USA.