TRULS SYNENSTVEDT

«Mom's kitchen» står det på et skilt over kjøkkendøren, og neonlysene blinker fargerikt mot oss. Pin up-kloningene også.

Bare James Dean og serveringsd a mer på rulleskøyter mangler i denne amer i kanske drømmen.

Men det er s'gu ikke mye amerikansk over MENYEN på Kafé Stafetten på Østerbro i København. For maten «Mom» serverer er like urdansk som tuborgen i tappekranene.

Eller som Kim Larsen og Dirch Passer i én og samme person, for den saks skyld.

Danske folkefavoritter som hakkebøff og frikadeller er blant «Moms» bestselgere. Stedets stamgjester er forutsigbare sånn. Blant dem et lite buekorps københavnboende bergensere, som i felles savn av raspeballer og vossakorv ganske ofte møtes på Stafetten, til et etegilde som trygt kan kalles «fett».

Ja, så forutsigbare er vi blitt, at ke l n e ren ikke lenger bryr seg med å bringe oss menyen. Han spør oss he l ler ikke om hva det skal være. Han vet det.

For han ser begjæret i øynene våre og vet hva vi kommer for. Derfor smiler han bare megetsigende når han nikker oss på plass i den røde skinnsofaen ved vindusbordet, før han setter kurs for «Mom's kitchen».

Der bonger han inn vår favoritt — «stegt flæsk med persillesovs». Og ikke bare VÅR favoritt. På Stafetten bæres det stekt flesk til de fleste bord. Fat med pyramider av glinsende sprøstekt flesk, servert med dampende poteter og tyktflytende, hvit saus.

— Jeg kommer med mer når fatet er tomt, sier vår danske kelner, og setter et bugnende serveringsfat foran buekorpset.

På Stafetten serveres nemlig flesket ad libitum, det vil si at gjestene kan bestille så mange påfyll de ønsker, uten at det koster fem øre ekstra.

I andektig taushet forsyner vi oss fra fleskefatet med det vi har av hender - deretter litt mer dannet med poteter, og til sist heller vi rikelig med persillesaus over det hele.

Så skåler vi for Danmark, danskene og spisestedet Stafetten - og går i gang.

I et par minutter knaser vi de stekte fleskebitene i stillhet, bare i stand til å utveksle henførte blikk over bordet, mens fetthungeren stilles.

Når vår venn servitøren ser at det begynner å minke på fleskesværet, svinger han innom hos «Mom» i kjøkkenet og henter et nytt fat med like guddommelig sprøstekt nasjonalflesk og plasserer det på vårt bord. En ny runde med poteter og persillesaus følger selvfølgelig med.

Når mesteparten av haugen på fat nummer to er fortært og vi nærmer oss hvilepuls, er vi vanligvis godt fornøyd.

Enda mer fornøyd blir vi når regningen kommer på bordet. Førtifem danske kroner pro pers koster herremåltidet.

For på Stafetten er det ikke bare pin up'ene som er fra 1950-tallet, men også prisene.