NIELS JÜRGENSEN

  • De sørgende etter skole-terroren lar følelsene få fritt utløp. Over hele Nord-Ossetia er stemningen spent. Mange roper etter hevn.

Regnet har stanset, men det er stadig overskyet, gråt og kjølig. Ved Skole nr. 1 i Beslan står den lille byens innbyggere atter i kø for å komme inn i de utbrente ruinene av gymnastikksalen, der gislene var samlet i over to døgn før alt endte i tragedie.

Blomsterhavet vokser, tause og andektige står de besøkende i den ene enden av ruinen og betrakter «blomsteralteret», hvor stearinlys nå er tent, og slektninger og venner stille går frem for å legge enda en blomst mens et par bevæpnete og uniformerte vakter står i bakgrunnen.

200 stadig savnet

Ved Kulturhuset samles familier som har mistet et eller flere medlemmer, nok en gang for å høre nytt. Lister over forsvunne og bilder av dem er hengt opp. På radio leses navn på døde og savnete med opplysninger om telefonnumre der man kan få hjelp. Over 200 er stadig savnet. Er likene så skamferte at de ikke kan identifiseres, eller er det stadig håp om at de kanskje er overført til et sykehus i en annen by, uten å være registrert?

Og spekulasjonene får fritt utløp. Da sluttkampen pågikk og barna kom løpende ut, kjørte private biler frem for å hente dem og bringe dem i sikkerhet. Men var det banditter blant «redningsarbeiderne» fra naborepublikken Ingusjetia?, spør man. Det ryktes at barn ble bortført, og en jente skal være funnet død på veien til Ingusjetia.

Vi hører om en mann som måtte se sin kone og to barnebarn begravet i samme grav, om en annen som bare fant ett av sine åtte barn i live.

— Jeg så ham da han fant sin vakre datter død, forteller en kvinnelig journalist fra Moskva gråtende.

Skulle bare hjelpe

I nærheten av Kulturhuset forbereder noen familier en begravelse. To lukkete kister er satt frem på stoler. Det er en mor og datter. Moren prøvde å redde datteren ut gjennom et vindu på skolen da de ble drept. Kvinner og en enkelt mann går gråtende rundt og rundt kistene.

To middelaldrende kvinner med ortodokse tørklær om hodet kommer bort til oss. Den ene, Svetlana, viser frem et foto frem av sin 26-årige sønn, som ble drept på første dag av gisseldramaet. Hun forteller at han ble tatt til fange av terroristene da han prøvde å hjelpe noen barn, og at hun har fått vite at de skjøt ham da han nektet å hjelpe til med å legge ut sprengladninger på skolen. Nå går hun rundt for å dele sin sorg med andre.

— Hvorfor skjedde det? Hvorfor gjorde de det? De skjøt også et lite barn på under ett år rett i pannen, sier hun gråtende. Fortvilelsen er i ferd med å overmanne henne. Hva kan vi gjøre? Vi forsøker trøstende å legge en hånd på hennes arm. Så omfavner hun tolken min og lar tårene få fritt utløp.

Ved gravene

I en endeløs kortesje av biler kjører vi ut til den nye kirkegården der massebegravelsene fortsetter. Her går kuer, esler og et par enkelte hester fritt rundt. Gjetere med lange stokker sørger for at de ikke kommer ut på veien. Ved nesten hvert veikryss er det politipatruljer eller soldater.

Der ute står hundrevis av biler og atskillige busser parkert ute på jordene mens flere tusen mennesker står tett samlet på marken eller er på veien dit fra bilene. Regnet i går har gjort jorden bløt og sølete. Fra lastebilene som kjører kistene frem til gravplassene, høres slektningers gråt og fortvilte utbrudd. Et par ambulanser står klar, hvis noen bukker under for fortvilelsen.

Noen graver blir fylt igjen for hånd, ved andre må en bulldoser tas til hjelp. Foreløpige treskilt er satt opp med et hastig innrisset navn på den som nå ligger her. Blomstene og de store, fargestrålende kransene står i voldsom kontrast til sølen og fortvilelsen. Prestene må arbeide raskt. Ved en grav taler en slektning mens bilder av det døde barnet og en voksen holdes opp. Mange kvinner, men særlig de litt eldre er iført ortodokse tørklær, som skikk er ved begravelser.

Kiste etter kiste bæres frem, noen enkelte åpne, de fleste lukket selv om det er i strid med ortodoks skikk. Likene er for skamferte. En ganske liten mørkhåret gutt bæres forbi i en åpen kiste. Underdelen av ansiktet er innbundet, vel for å skjule de verste kvestelsene ...

Hat mot ingusjeterne

Stemningen er spent i Beslan og i hele Nord-Ossetia. I den nærliggende hovedstaden Vladikavkaz samlet det seg noen hundre mennesker for å kreve den nord-ossetiske presidentens avgang. Og ryktene løper fortsatt om eks-presidenten i Ingusjetia som forhandlet med terroristene på Skole nr. 1 i Beslan og fikk noen kvinner og barn løslatt. Hvordan er hans forbindelser tro?

Fiendskapet med den gamle, muslimske fienden i øst, Ingusjetia -i sovjettiden samlet med det like muslimske Tsjetsjenia - lurer like under overflaten. Det snakkes om en snarlig, væpnet konflikt. Tilknytningen til Russland er blitt styrket. Russerne ses som osseternes garanti mot alle de muslimske naboene - og også mot de kristne georgierne i sør.

Beslan er en annen i dag enn for en uke siden. Alle har mistet en slektning eller venn eller kjenner noen som har. Mange reddet eller prøvde å redde andres familiemedlemmer og venner. Tragedien og fortvilelsen har samlet byens litt over 30.000 innbyggere som i en familie.

TO KJÆRE: Denne eldrew kvinnen har mistet to av sine kjære. Nå forsøker hun å favne begge kistene.<br/>Foto: SCANPIX