FORSKJELLENE ER MANGE. Men det mangler heller ikke på likhetstrekk mellom Golfkrigen i 1991 og det anglo-amerikanske felttoget i Irak som nå er brakt til opphør.

Luftfelttoget vi har opplevd den siste måneden, har — selv om det har vært så mye mer intenst - den samme strategiske basis. Hovedlinjen om å isolere de irakiske styrkene for så å ødelegge dem, er den samme. Og frykten for en slagkraftig motstand manglet heller ikke denne gangen, sammen med frykten for at de irakiske styrkene skulle ta i bruk kjemiske eller biologiske våpen i en siste desperat manøver.

LIKHETENE STOPPER IKKE der. For som i 1991 gikk den irakiske militærmakten i oppløsning, offiserer selv i Republikanergaden og Den spesielle republikanergarden som forsøkte å oppildne sine underoffiserer og soldater opplevde at mannskapene allerede hadde tatt bussen hjem.

De var skremt av den overlegne militærmakt som ble demonstrert, først og fremst gjennom et bomberegn tettere enn et ekstraordinært regnvær på Vestlandet.

Det ble ikke engang et slag om Tikrit, hjembyen til Saddam Hussein og selve arnestedet for det meste av det frykt- og terrorregimet som har ledet Irak de siste 35 årene.

Saddam Hussein er borte. Det samme er sønnene hans. Jeg skal la ligge her spørsmålet hvor de er blitt av - spekulasjonskvernene arbeider under høytrykk. La det bare være konstatert at Beirut de siste dagene er nevnt som tilfluktssted.

GÅRSDAGEN VAR på sin måte den første i historien til «Nye Irak». Det var dagen da USAs «visekonge» Jay Garner for første gang satte foten på irakisk jord for å møte presteskap og politisk opposisjon og for å lage en slags plan for veien videre.

Den tidligere generalen uttalte seg i bekymrede vendinger:

— Jeg er redd vi taper tid for hver dag som går, og at enkelte tomrom blir fylt for tidlig og får feil innhold, sa han blant annet.

Hadde han ventet seg noe annet? At «noen» stilte opp med ferdige planer, klare til å settes ut i live? At persongalleriet var klart, og at det bare var å peke ut «den og den og den» av lokale høvdinger, religiøse ledere og politiske ledere til overgangsadministrasjonen?

Irak er et land uten en tøddel av demokratisk arv og tradisjon. Tegnet i sanden av seierherrene fra 1. Verdenskrig i en prosess som like mye var deling av byttet som et forsøk på nasjonsbygging. Overlatt til en «konge» med playboy-bakgrunn som overlot sine britiske mentorer uoppgjorte regninger fra sitt London-skredderi og ditto parfymeri. En konge som fikk hjelp av det britiske flyvåpenet. Bombing har fulgt landet gjennom hele den korte historien til å holde i sjakk opprørske nasjonalister. Og da misfornøyde offiserer ble kuppmakere, satt USAs hemmelige tjeneste CIA på sidelinjen og hadde ikke spesielle krav verken til demokrati eller menneskerettigheter.

IRAK ER ET LAND som ikke har hatt verken hjemmefront eller utefront i årene under Saddam Husseins åk. Lite av det vi har hørt fra eksilopposisjonen har vært troverdig. Enkelte skikkelser har tidvis vært i frontlinjen, som for eksempel Ahmad Chalabi. Det er mannen som noen mener ikke er til å unngå når «Nye Irak» skal formes og styres, og som andre mener er en person som bare er ute etter å dyrke seg selv.

Irak er et rikt utrustet land, både i form av menneskelige ressurser og fra naturens side. Det er et land som, tross sin bevegede fortid, har de fleste muligheter til å lykkes.

Spørsmålet er kanskje først og fremst at det gis muligheter til å lykkes - på sin måte. Eller er det slik at USA ønsker å skape et land i sitt bilde, slik man kan få mistanke om når man leser at viseutenriksminister Marc Grossman sier at han vil bli begeistret dersom den første handlingen til en ny irakisk regjering er å anerkjenne staten Israel. Tror han virkelig at flertallet i et arabisk demokrati - uprøvet som det er - vil plassere seg på utsiden av det fellesskapet det skal være en del av?

La oss håpe at Jay Garner ikke har i oppdrag å dressere en skjødehund i Bagdad.