Det sier direktør Rolf Tamnes ved Institutt for Forsvarsstudier (IFS).

Han viser til vinterens debatter om norske styrker til Afghanistan som det ferskeste eksempel på hvordan det kan oppstå tilsynelatende alvorlige skillelinjer i enigheten i norske utenrikspolitikk.

– Erfaringene viser at disse uenighetene etter noen år ikke vil fremstå som store og alvorlige. Vi får en justering til konsensuslinjen – den brede enigheten. Vi har hatt tilsvarende meningsbrytninger tidligere, f.eks. i 1970— og 1980-årene om forhåndslagring av amerikansk militærmateriell og om moderniseringen av NATOs mellomdistanseraketter (dobbeltvedtaket). Uenigheten om deltakelsen i NATO-styrkene i Afghanistan var ikke, med unntak av mindre grupper, betydelige. Når slike uenigheter oppstår, finner politikerne en form for mellomløsninger før man finner tilbake til den brede enigheten.

En styrke

– Er denne enighetspolitikken på tvers av partilinjene en styrke eller svakhet for norsk utenrikspolitikk?

– Det er etablert som en styrke. Det gir sammenheng i politikken over tid. Norsk utenrikspolitikk er forutsigbar i forhold til våre partnere og omverdenen ellers. Det kan være en svakhet at det begrenser det offentlige ordskiftet, slik det skjedde i den mest intense fasen – det første tiåret – av den kalde krigen. Men etter den tid har det i enkeltspørsmål vært ganske intenst, slik vi akkurat har opplevd i spørsmålet om deler av Afghanistan-engasjementet. Det er viktig å huske på at Norge sto for en enighetspolitikk også i den tiden Arbeiderpartiet hadde rent flertall, det var en mekanisme som skulle gi utenrikspolitikken kraft og seriøsitet, fremholder Rolf Tamnes.

De lange linjene

Tamnes peker på at de lange linjene – bærebjelkene – i norsk utenrikspolitikk henger nøye sammen.

– Sikkerhetspolitikken, altså forsvars- og utenrikspolitikken, var forankret i vest allerede før annen verdenskrig, og den er der i dag med USA som er en betydelig faktor i sikkerhetspolitikken. Denne forankringen har aldri vært utfordret.

– Videre har den norske utenrikspolitikken en internasjonal/global profil tuftet på økonomisk utvikling og engasjement ellers. Dette føyes sammen i FN-samarbeidet, styrt av et behov for internasjonal orden. Her kommer også det norske engasjementet i bistands- og miljøspørsmål inn.

– Ressurspolitikken bygger på de tidligere norske fiske- og fangsttradisjoner. Dette er videreført i petroleumspolitikken. Alt er styrt av den norske ambisjonen om kontroll over ressursene i vårt nærområde. Utvidelsene av fiskerigrensen og synet på deling av kontinentalsokkelen må sees i denne sammenhengen, sier Tamnes.