• Så du skal til Sri Lanka? Eg høyrer folket der er verre enn sunnfjordingar, sa Einar Førde og lo sin kneggende latter da jeg en gang på midten av nittitallet fortalte min gamle venn hvor jeg skulle på reportasjereise.

av ARVID BRYNE

Einar kunne med hell valgt andre og mer blodtørstige folkeslag å sammenlikne med. I en borgerkrig som varte i 20 år, drepte singalesere og tamiler hverandre i et antall som frem til 2002 passerte 65.000 før det lyktes å få til en våpenhvile. Titusener ble invalidisert, og flere hundre tusen, de fleste tamiler, flyktet fra landet. Nå har det vært fred i nesten fire år. Fra begynnelsen av desember i fjor blusset fiendtlighetene opp igjen. Over hundre mennesker er drept på en drøy måned. De fleste har vært soldater fra Sri Lankas hær og marine, men sivilbefolkningen rammes stadig hardere. Bare press fra utlandet hindrer at konflikten slår ut i full krig igjen.

Fredsavtalen fra februar 2002 var i første rekke et resultat av krigstrøtthet og uttømte ressurser på begge sider. Men ære for resultatet blir av utenforstående også gitt til Norges innsats som megler. Leder for den norske forhandlingsdelegasjonen var Erik Solheim. Når han i morgen kommer til Sri Lanka, er det for å redde de skjøre restene av avtalen fra 2002. Den beskjedne målsetting er i første omgang å få partene til å bli enige om hvor de eventuelt skal møtes for å forhandle veien frem mot mer varig fred. Tamiltigrene vil for alt i verden ikke forhandle her i Colombo, men gjerne i Oslo. Regjeringen vil for alt i verden ikke forhandle i Oslo, men gjerne andre steder i Asia eller i Sør-Afrika. Og i toneangivende kretser i regjering og presse, samt langt ned i den nasjonalistiske grasrota avskyr man Norge generelt og Erik Solheim spesielt.

Krig om språk

Når du ser på kartet, henger Sri Lanka som en tåre under India. Og det er mye å gråte over i dette landet som i gamle skrifter er beskrevet som halvveis til Paradis. Landet er som en eksplosjon av frodighet i grønt, av blomster i alle regnbuens farger, kjente og ukjente krydder og de herligste frukter. Innbyggerne er vennligere og mer imøtekommende enn de fleste andre steder, sandstrendene synes ett år etter tsunamien stort sett uberørt av katastrofen og temperaturen i havet faller aldri under 25 grader.

Man kan felle tårer over korrupsjon, vanstyre og maktmisbruk. Ikke minst kan man gråte over myndighetenes katastrofale sjåvinisme og korttenkthet, som da de i 1956 plutselig bestemte at verken engelsk eller tamilsk lenger skulle være offisielle språk slik de «alltid» hadde vært, bare singalesisk. Selv om begge de lokale språkene har sin opprinnelse i India, kan de to gruppene ikke skjønne hverandre.

Tamilene i nord og øst, som har bodd i landet siden 1100-tallet, gikk mann av huse for å protestere. Protestene ble slått ned med stor brutalitet og tap av menneskeliv. I dag regner man med at den alvorlige konflikten mellom de to folkegruppene oppsto i kjølvannet av denne «språkreformen». Samtidig ble kravet om eget tamilsk hjemland og selvstyre for første gang satt frem.

Religion

Konflikten ble ytterligere tilspisset da myndighetene i Colombo i 1970 reduserte adgangen for tamilske studenter til landets universiteter. To år seinere kom loven som sa at buddhismen skulle ha «fremste plass» blant landets religioner, og at det var statens oppgave «å beskytte og fostre» denne religionen. Tamilenes — og muslimenes - voldsomme protester ble besvart med en unntakstilstand som ikke viste noen respekt for menneskeliv.

Det var på denne tid Rohana Wijeweera grunnla sitt revolusjonære parti JVP (Folkets frigjøringshær). Wijeweera var marxist, med avbrutte medisinstudier fra Lumumba-universitetet i Moskva bak seg. I 1971 iverksatte han «væpna revolusjon», for tidlig og for dårlig forberedt, viste det seg. Revolusjonen ble slått ned etter en lang og brutal kamp med myndighetene. Rundt 25.000 mennesker, hovedsakelig studenter og andre unge menn, ble drept av politi og sikkerhetsstyrker, blant annet etter ordre fra verdens første kvinnelige statsminister, Sirimavo Bandaranaike.

LTTE, Liberation Tigers of Tamil Eelam, gjorde ikke de samme feilene. Organisasjonen ble grunnlagt på midten av 70-tallet, blant andre av Vellupillai Prabharakan som da fortsatt var en tenåring. På tamilsk side har han legendarisk ry på grunn av sine våpenferdigheter og taktiske evner. Tamiltigrene hadde også et radikalt program, men bekjente seg ikke til noen ideologi. De var først og fremst nasjonalister. Formålet var uavhengighet i en egen tamilsk stat kalt Eelam, som betyr det dyrebare land. Selv om de ikke har skydd noen midler, og gått over lik både hjemme og ute, er de like langt fra målet i dag som da de startet.

Henrettet

Mens Prabharakan fortsatt lever, blant annet takket være en operasjon på Rikshospitalet i Oslo, og er sentral i Tigrenes ledelse, er Wijeweera for lengst ute av soga. Allerede i 1979 ble han tatt av hæren og henrettet etter en summarisk rettssak.

JVP døde imidlertid ikke med sin grunnlegger. En ny partiledelse droppet marxismen, satset på singalesisk nasjonalisme og er i dag ett av landets viktigste partier med betydelig oppslutning blant studenter og i fagbevegelse. Ved siste presidentvalg i november i fjor ble det et støtteparti for president Mahinda Rajapakse, som hittil ikke har vært kjent for sitt liberale sinnelag eller imøtekommenhet overfor tamilene. Etter at urolighetene blusset opp i desember, har han imidlertid vist behersket tilbakeholdenhet og avvist alle krav om gjengjeldelse.

Noen tilbakeholdenhet når det gjelder Norges og Solheims rolle kan man ikke registrere i singalesisk presse. De første angrepene kom før blekket på fredsavtalen var tørt i 2002. Da kom for første gang påstanden om at Solheim hadde gått i demonstrasjonstog til støtte for tamilenes sak i Oslo flere ganger, én gang til og med sammen med tigerleder Prabharakan. Selv om Solheim opp gjennom årene har gått i så mange slags demonstrasjonstog, har jeg, etter søk i norske bildearkiver, ikke vært i stand til å finne bilder av Solheim i slik posisjon. Her blir påstanden stadig gjentatt sammen med andre beskyldninger: Solheim og Norge blander seg inn i Sri Lankas indre anliggender. Grunnen til at så skjer, er at Norge vil sikre seg kontrollen over de olje- og gassforekomster ingen ennå vet om finnes i havet utenfor Sri Lanka. De vil også sikre seg kontrollen over landets rike fiskeforekomster. Og som ikke det var nok: Solheim er en amerikansk agent og har som hovedmål å skaffe USA en marinebase i landet.

Imperialisten Solheim

Slik opplever jeg at sosialisten Erik Solheim fra sosialdemokratiske Norge beskyldes for å være en gammeldags imperialist, en løpegutt for feite kapitalister som vil utarme de stakkers menneskene i dette landet som i gjennomsnitt har en kjøpekraft på 25.000 kroner i året.

Jeg spør ambassadør Hans Brattskar i Colombo om det ikke nytter å imøtegå slike vanvittige påstander. Hans svar er omfattende, men likevel ganske enkelt: Samme hva man sier, uansett dokumentasjon eller referanser, så fastholder avisene sine løgner. Skal man få en smule forstand av det som står på trykk, må man vite hvem som eier avisene og hvilke partiinteresser de representerer. Så må man tolke de fremsatte påstandene i forhold til det. Slikt kan man gjøre på ambassader, men folk flest tror det som står i avisen og tar det bokstavelig. Jeg har møtt norske pensjonister som finner det så ubehagelig å være norske her at de presenterer seg som svensker.

Millioner

Fra Norge får Sri Lanka 220 millioner kroner årlig i bistand. I tillegg fikk landet i fjor 500 millioner kroner i hjelp etter tsunamikatastrofen. Jeg nevnte dette i en samtale jeg hadde med en gruppe studenter med JVP-sympatier. Vel og bra, innvendte de, men pengene går til regjeringen og forsvinner i ministernes korrupte lommer. Alle mine forsøk på å forklare at slik er det ikke, ble besvart med overbærende smil.

Det er også en torn i øyet på de nasjonalistiske singaleserne at norsk bistand havner i tamilokkupert område. Både fra den norske regjeringen og fra forskjellige hjelpeorganisasjoner er det gitt støtte til skoler, sykehus, helsestasjoner og annen humanitært relatert virksomhet. Det førte til krigstyper i den regjeringsvennlige pressen i Colombo da tamilene mottok utstyr fra Norge til sin radiosender. For øvrig står det ikke så bra til i deres foreløpige «Eelam». Det første jeg merket under et besøk der i uken som var, var at mobildekningen opphørte i det øyeblikk jeg passerte demarkasjonslinjen fra sør. Det er mangel på drivstoff, særlig diesel. Det har ført til at strømmen er borte hele døgnet, bortsett fra et par timer på kveldstid.

I LTTE-kontorene har de aggregater og strøm nok til sine pc-er. Bak dem finner man flinke ungdommer som jobber frivillig, mot kost og losji. Jeg møtte vakre Brintha Jeyalingam som er vokst opp i USA og har sin master i journalistikk og public relation. Her leder hun Northeast Secretariat on Human Rights som er spesielt opptatt av hvordan konflikten rammer sivilbefolkningen. Hun viste meg et tykt hefte hvor alle overgrep til nå var dokumentert.

Da jeg spurte om hun hadde tatt med historiene til de mange tusen muslimene som på 24 timers varsel ble fordrevet fra Jaffna, etter at tigrene hadde erobret denne byen, ble hun taus.

Som barn

Det virker som Erik Solheim i sin fredsmekling har med barn å gjøre. «Sier jeg til den ene part at maten deres var god, må jeg straks tilføye at maten til motparten er like god, ellers skjærer ting seg», skal han ha sukket etter et vanskelig møte i forrige omgang.

Sure miner oppsto også da han titulerte den alderen tamilske lederen Prabharakan for «Your Excellency».

— Når han titulerer en opprørsleder på den måten, hvordan skal han da titulere vår folkevalgte president, raste singaleserne.

La oss håpe han makter å vise partene på Sri Lanka at «den som ikkje let seg råda, kan ingen hjelpa.»