Jeg holder meg bare til det pressetalsmannen for den amerikanske overkommandoen i Qatar, brigadegeneral Vincents Brooks, uttalte i går om de systematiske plyndringene i det frigjorte Basra og det — nesten - befridde Bagdad.

DET KAN MEGET vel være at generalen, som har avslørt seg som en bortforklaringens mester - en høyst kvalifisert desinformator - i dette tilfellet har rett.

At plyndringen og raseringen av et hotell i Basra, var et uttrykk for den glede undertrykte irakere nå føler.

Og at det samme er tilfelle i Bagdad der det allerede mange timer før Saddam-statuen falt, ble meldt om plyndrede FN-kontorer, skoler, butikker, privathjem m.m.

Har Brooks rett vil sikkert irakerne levere tilbake det de bar med seg hjem. Når de har roet seg, slik general Brooks mente å vite ville være en naturlig utvikling.

Om vi da forsøker å tolke generalen, er plyndringen og raseringen de gledesscener okkupasjonsstyrken ventet seg da den satte foten på irakisk jord. I en litt annen form.

Holder vi oss til internasjonal lov og rett, og det skal vi jo når vi er midt inne i en situasjon der det irakiske folk skal lære hvordan demokratiet fungerer av demokratiets fremste forsvarere, er det ikke til å komme forbi at okkupasjonsstyrken har forsømt sin oppgave. For disse lovene pålegger okkupasjonsmakten å opprettholde lov og orden. Verken mer eller mindre.

NÅ SKAL MAN KANSKJE ikke stille for store krav før kruttrøyken har skikkelig lagt seg.

Og en britisk offiser foran det utplyndrede hotellet i Basra sa det treffende:

«Vi er ikke opplært til dette. Det er det de som kommer bak oss som skal ta seg av».

Akkurat.

Soldater, som den fallskjermsoldaten som her uttalte seg, er opplært til å føre krig. Til å skyte - om nødvendig for å drepe - til å holde en stilling, til å innta et mål. Når det er gjort, skal de haste videre til neste oppdrag.

I en situasjon som den vi nå har, der felttoget ruller så raskt fremover og der det lokale regimet, kall det gjerne Saddams jernhånd, er gått i oppløsning, vil befolkningen, ikke nødvendigvis av nød, demonstrere sin frihet. Det kan, som i dette tilfelle, få sitt uttrykk i plyndring eller annen tøylesløs opptreden. Slik det har rullet over fjernsynsskjermene de siste dagene og nettene.

Så får vi heller bære over med at amerikanske marineinfanterister i sin seiersrus hjelper frigjorte irakere med å rive en statue eller to. I stedet for å stanse dem som en demonstrasjon av det «lov og orden»-samfunnet som nå skal overta.

PLYNDRINGEN OG RASERINGEN forteller egentlig ganske mye om hvor lite gjennomtenkt frigjøringen av Irak har vært.

Eller rettere: Den viser at det ikke var tenkt på hvor raskt sikringsstyrker og sivile administratorer måtte være på plass, og at de fremrykkende soldatene faktisk måtte få et pålegg om å «dirigere trafikken» i tillegg til å krige.

Det man hadde forestilt seg var at frigjørerne skulle hilses velkommen med glade tilrop, blomsterbuketter og vaiende flagg - så ville sivilbefolkningen gå pent hjem og vente på hjelpearbeiderne og de sivile overgangsmyndigheter.

Plyndring og rasering er ikke noe ukjent fenomen i situasjoner som dette, faktisk er det mer regelen enn unntaket.

Men det viser også at alle uoverensstemmelser om hvem som skal gjøre hva for å få det irakiske samfunnet på fote igjen, snarest må legges til side. Det viser at den eneste organisasjon som har erfaring i og troverdighet til å skape en ny hverdag i krigsraserte land, nemlig FN, snarest må komme på banen med et mandat innenfor de rammer som FNs generalsekretær Kofi Annan har sagt at verdensorganisasjonen er rede til å ta på seg.

Dette er ikke en situasjon der «vinnerne kan ta alt», slik det amerikanske opplegget, med betinget støtte fra britene, synes å være. For USA har ikke folkene til å gjøre det. Bare en liten detalj i kaoset: USA er det eneste landet som bruker utleiefirma til å bemanne USAs bidrag til FNs politistyrker i fredens og gjenoppbyggingens tjeneste.