• Irak må på sikt finansiere sin egen utvikling. Vi kan ikke forskjellsbehandle land etter hvor mye medieoppmerksomhet de får.
  • De fattige landenes utvikling må bygge på handel, ikke proteksjonisme. Detforutsetter tilgang til markeder i den rike verden.

Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson (KrF) er av det internasjonale økonomiske forum i Davos spådd å bli en av fremtidens internasjonale ledere. Hun snakker som en foss; om hiv/aids, Irak, de glemte humanitære tragediene i Afrika og FNs ambisiøse tusenårsmål.

Hun betegner hiv-spredningen som katastrofal. Hver eneste dag blir 13.000 mennesker nye ofre for sykdommen, hver dag blir 2000 spedbarn smittet via moren. Kampen mot epidemien kan ikke vinnes uten at murene av taushet brytes ned. Det må snakkes åpent om sex og kondomer, sier ministeren til Bergens Tidende.

— Ny generasjon

— Er det vanskelig for en KrF-politiker?

— Overhodet ikke. Jeg representerer den nye generasjon i partiet i så måte. Jeg er veldig klar og åpen om dette. På mine reiser internasjonalt oppfordrer jeg spesielt presidenter og biskoper til å være tydelig, også når det gjelder å få folk til å bruke kondom. Avholdenhet, trofasthet og kondom. Alle tre er like viktig. Tenk på hvilken utviklingskatastrofe dette er. Tausheten og fraværet av åpenhet dreper millioner av mennesker i dag. Da kan verken jeg som KrF-politiker eller Kirken være taus, sier Frafjord Johnson.

Hun trekker frem kirken i Uganda som har ledet an i arbeidet mot diskriminering av hiv/aids-ofre.

— Det er ikke en synd å være smittet. Hiv er en sykdom, og ikke noe å skamme seg over.

Statsrådens første møte med aids var i 1988, da hun som hovedfagsstudent gjorde feltarbeid i en liten landsby i Tanzania.

— En ung mann hadde reist tilbake til landsbyen etter mange års arbeid i en annen del av landet. Han var veldig syk og døde. I begravelsen sa ingen hva det var, ingen brukte begrepet, ingen snakket om det. Det var et taushetens slør rundt hele hendelsen. Fattigdom, fortielse, diskriminering og uvitenhet. Her ligger nøkkelen til problemet - og nøkkelen til løsning, sier hun.

Irak og rettferdighet

I kjølvannet av Irak-krigen er det kommet krav fra blant andre Kirkens Nødhjelp om at Norge bør jobbe for å få slettet Iraks gjeld til omverdenen. Argumentet er at gjelden som ble tatt opp av Saddam Husseins regime er illegitim, og at det irakiske folket ikke må lide for kreditorenes lånesynder.

Utviklingsministeren er skeptisk av prinsipielle grunner.

— Det må være en ryddighet og rettferdighet i dette. Reglene og kriteriene for gjeldssanering må gjelde for alle. Vi kan ikke gi spesialbehandling til enkeltland fordi de er i fokus.

— Jeg har med stor interesse merket meg at amerikanerne nå går inn for å slette Iraks gjeld. Men USA er ikke akkurat landet som har ivret mest for gjeldssletting til andre utviklingsland som har vært i tilsvarende situasjoner som Irak, sier hun.

Frafjord Johnson understreker at Iraks gjeld savner sidestykke internasjonalt, trolig beløper den seg til et sted mellom 80 og 127 milliarder dollar. De største kreditorlandene er Frankrike, Russland og Tyskland.

— Norge har foreslått egne retningslinjer for hvordan land som nylig har gjennomlevd konflikter kan takle gjeldsbyrden. For dette gjelder mange land, så visst ikke bare Irak, sier statsråden, og legger til:

— Irak er tross alt et land med gode muligheter og ressurser til å greie seg selv. Akkurat nå i en overgangsperiode vil de trenge assistanse, men på sikt vil Irak være et land som må greie å finansiere sin egen utvikling, sier hun.

De glemte tragediene

Frafjord Johnson er dypt bekymret og provosert over at fattige og borgerkrigsherjete land i Afrika også under denne Irak-krisen blir glemt og neglisjert. Ikke bare av mediene, men hele det internasjonale samfunn.

— Den store, tunge bistandsinnsatsen som er nødvendig i deler av Afrika, blant annet i regi av FN, får ikke midler fordi giverne rett og slett ikke melder seg, sier statsråden.

Hun snakker bekymret om CNN-effektene, at hjelpeinnsatsen følger tv-kameraene mer enn behovene.

— Se på Kongo. Konflikten der har skapt tre millioner internflyktninger. To millioner menneskeliv er gått tapt som indirekte følge av den humanitære krisen knyttet til flyktningsituasjonen og krigshandlingene. I Sudan har den årelange krisen og borgerkrigen gjort fire millioner til flyktninger i eget land, mens to millioner er døde. Sammenlikner vi disse lidelsene med Irak, burde hjelpeinnsatsen og midlene til disse to landene vært av en helt annen størrelse, sier Hilde Frafjord Johnson.

Hun mener likevel Norge ikke har noe å skamme seg over når det gjelder å yte bistand til verdens glemte katastrofeområder.

— Vi stiller opp med store midler til områder og land som er fullstendig neglisjert av internasjonale medier, sier hun.

På BTs spørsmål om de norske Irak-bevilgningene på til sammen 410 millioner kroner vil gå på bekostning av nødlidende andre steder i verden, svarer hun et kategorisk nei.

— Afrika eller andre nødutsatte deler av verden skal ikke lide på grunn av vår humanitære innsats i Irak.

Luftige tusenårsmål?

FNs «tusenårsmål» har som målsetning at antallet fattige i verden skal halveres innen 2015. Er målet bare nok en luftig og storslått visjon uten snev av realisme?

— Det handler om å løfte 600 millioner mennesker ut av ekstrem fattigdom. Vi har tolv år igjen for å nå målet. Om det er realistisk? Vel, jeg er opptatt av at vi skal nå målene så langt det overhode er mulig. Det er ambisiøst ja, men slett ikke urealistisk, sier statsråden.

Frafjord Johnson fremhever entusiastisk flere forhold hun mener er bevis på at verden går fremover - også når det gjelder fattigdomsbekjempelse.

— Det nye nå er ikke bare at man er enig om målene, men også om virkemidlene. Mens det før var masse debatt og strid om hva som fremmet utvikling - handel eller bistand - er man nå enige om at alle land skal definere sin egen strategi for fattigdomsbekjempelse. Også de tunge strukturelle aktørene, Pengefondet, Verdensbanken og Verdens Handelsorganisasjon, som legger rammebetingelsene, deler målsettingen for denne internasjonale dugnaden.

— Nå gjenstår det handling og det krever politisk vilje. Lett blir det ikke. Vi sliter allerede tungt på handelsområdet i WTO-forhandlingene, sier statsråden.

Null toll

Regjeringen skryter ofte av at Norge alt har gjennomført tollfritak for produkter fra verdens aller fattigste land, de såkalte MUL-landene. Dette er land som i dag i minimal utstrekning er innvevd i verdensøkonomien. Effekten av liberaliseringen er deretter. Samtidig roper mange av de litt mindre fattige landene, som til gjengjeld har åpen økonomi, på økt markedsadgang i den rike verden. Vil den norske regjeringen gi disse landene bedre handelsbetingelser?

— Foreløpig vil vi se an hva som skjer i WTO-forhandlingene. Her ligger det allerede flere omfattende forslag om økt markedsadgang for mellominntektsland. En avklaring her er nær forestående, og derfor er det ikke aktuelt for Norge å gjennomføre bilaterale tiltak nå. Men regjeringen har i Sem-erklæringen forpliktet seg til å lette markedsadgangen også for disse landene.

Statsråden mener effekten av nulltoll-vedtaket på sikt kan bety mye for de fattige MUL-landene. Men de må hjelpes i gang.

— En viktig bistandsoppgave blir å bygge opp produksjonskapasiteten og eksportlinjene slik at disse landene kan få fotfeste på det norske og europeiske markedet før andre og tyngre aktører slipper til. Gjør vi ikke det, blir MUL-landene fort skvist ut.

Må bøndene betale prisen?

— Er det et problem for deg som sentrumspolitiker at norske bønders proteksjonistiske interesser kan komme i konflikt med kravene til fattigbønder i den tredje verden om adgang også til det norske markedet?

— Vi må forvente at de norske tollmurene må nedjusteres i en ny WTO-avtale. Samtidig er regjeringen opptatt av at vi skal ha et levedyktig landbruk i dette landet også etter at WTO-forhandlingene er avsluttet. Vi må finne løsninger som både tar hensyn til vårt eget landbruk og u-landenes behov. Dessuten er ikke norske bønder de som står lagligst til for hogg. Vi har liten overproduksjon og nesten ingen eksportsubsidier, sier Frafjord Johnson.

Selv om hun mener sårbare, fattige land i en overgangsperiode bør ha rett til importbeskyttelse på sitt landbruk for å bygge opp sin konkurransekraft, er statsråden klar på at fremtiden for u-landene ikke må bygges på proteksjonisme.

Handel er løsningen

— Fattige land må handle for å skaffe seg valutainntekter til å utvikle sin egen økonomi, sier hun.

— Vil regjeringen øke bistandsbudsjettet neste år slik at Norge omsider når målet om 1 prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI) til utviklingshjelp?

— Det kan jeg selvfølgelig ikke si noe om nå, smiler 39-åringen, som alt omtales som en tungvekter i den internasjonale «bistandsadelen».

— Skal tusenårsmålene til FN nås, må den globale bistanden fordobles. Det forplikter vel også Norge, selv om vi allerede er blant de mest sjenerøse donorlandene?

— Vårt første mål er å nå en prosent av BNI. I dag er vi på 0,93 prosent, mens FN har 0,7 prosent som mål for alle land. Det viktigste for meg nå er å kjøre et tøft budskap internasjonalt om at alle må levere. Særlig gjelder det USA, Frankrike, Tyskland og de andre G7-landene. Det som er spennende akkurat nå at flere av disse landene øker bistanden.

— Før Irak-krigen så vi at amerikanerne politiserer bistanden, at land som støtter USAs utenrikspolitiske linje får løfter om milliardstøtte, mens motstandere straffes?

— Å knytte bistand til strategiske, utenrikspolitiske interesser er jeg svært kritisk til. Dette var noe tidligere kolonimakter drev med, selv om vi ser eksempler på at USA til en viss grad viderefører tradisjonen. Men pendelen peker heldigvis den motsatte veien. Internasjonalt beveger vi oss bort fra bruk av bistand til strategiske formål. Nå settes fattigdomsbekjempelse først. Og amerikanerne har varslet 50 prosent økning av sin bistand gjennom sitt Millennium Challenge Account, et fond som tilføres 5 milliarder dollar i året. Her har de ingen slike strategiske føringer på hvordan utviklingsstøtten skal brukes, men utelukkende kriterier om fattigdomsbekjempelse og såkalt godt styresett, sier Frafjord Johnson.

Og utviklingsministeren ser flere lyspunkter i tiden. - Nye tall fra OECD viser at den internasjonale bistanden øker med 31 prosent frem til 2006, mye takket være en betydelig økning fra EU og USA.

Enkelt budskap

— Men hjelper det?

— Setter vi oss ambisiøse mål kan vi redde utrolig mange flere menneskeliv enn om vi bare trekker på skuldrene og sier at oppgaven er umulig. Budskapet er enkelt: gi alle barn i verden sjansen til skolegang. Det er fullt mulig i løpet av de tolv neste årene. Eller å redusere barnedødeligheten med to tredeler. Med dagens vaksineprogram redder vi to og en halv million barn hvert eneste år. Kom ikke å si at oppgavene er umulig, sier statsråden. Hun forteller om sin tidligere nederlandske ministerkollega som i møtet med en skoleklasse snakket om tusenårsmålene, om fattigdommen og barnedødeligheten som skal bort innen 2015.

— En syv år gammel jente rakte opp hånden og spurte: Hvorfor skal vi vente så lenge?

Et godt spørsmål, synes utviklingsministeren.

IRAK-GJELDEN: Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson (KrF) mener det er påfallende at USA vil slette Iraks gjeld. - Amerikanerne har ikke akkurat ivret mest for å slette gjelden til andre utviklingsland, sier hun. <br/>Foto: ODDLEIV APNESETH