JØRGEN ULLERUP

Ørkenen brenner under føttene våre. Et 30 meter høyt tårn av hissige oransje flammer buldrer opp av jorden. Iraks kommende velstand forsvinner opp i en svart røyksky av oljesot og maler gråtoner på den blå himmelen.

Dette må være jordens varmeste sted. Selv 50 meter fra det frådende bålet føles klærne som om de brenner, og ekspertene i brannslokking kan bare nærme seg den kroniske eksplosjonen iført spesialdrakter bevæpnet med kraftige vannsprøyter.

Ute i horisonten rir en beduin dovent og upåvirket forbi på kamelen sin, som om dette var et normalt skue i ørkenen. Kanskje fordi dramaet slett ikke er blitt så ille som mange hadde fryktet, så de mange kamelene hans stadig kan gresse i området og puste inn noenlunde ren luft.

Landets største oljekilder

Irak råder over verdens nest største oljelagre, etter Saudi-Arabia, og Rumaila sør for byen Basra skjuler landets største oljekilder. Før krigen var det utbredt frykt for at Iraks diktator, Saddam Hussein, ville bruke den brente jords taktikk og sette fyr på alt. Det skjedde bare delvis. Kun åtte brønner av 1600 i området ble antent av irakiske soldater ved hjelp av sprengstoff, før amerikanske og britiske soldater overtok kontrollen med området.

Nå er det bare to branner igjen å slukke. Sammen brenner de av omkring 40.000 fat olje om dagen, mener oljeekspertene. Omregnet til penger er det bare å gange med den nåværende oljepris på omkring 30 dollar pr. fat!

— Det kunne vært mye verre. Men denne brannen er en av de større, og vårt største problem er å skaffe nok vann. I dag gikk vi tørr i løpet av 40 minutter, og det tar oss nesten to dager å fylle tankene opp til samme nivå. Så vi er begynt å bruke gamle irakiske vannbrønnene som vi har funnet her ute i ørkenen. Resten henter vi i tankvogner i Kuwait, forteller Brian Krause fra Boots & Coots International Well Control.

— Slokkingsfolkene har bruk for ekstremt mye vann for å holde seg selv og utstyret nedkjølt under arbeidet. Pumpene bruker 25.000 liter vann i minuttet.

— Vi tåler mye varme, men i går var det nesten ikke til å holde ut. Vi la ut et stykke tre ca. tre meter fra brannen. I løpet av 30 sekunder tok det fyr. Men til slutt skal vi nok få slukket brannene.

Den 47-årige amerikaneren fra Houston, Texas, er en veteran innenfor slokking av oljebranner. De siste 25 årene har han slukket oljebranner verden over, og han var også en av brannheltene i Kuwait etter den irakiske tilbaketrekningen under Golfkrigen i 1991. Som alle amerikanere på disse kanter har for vane, husker han på å tilføye at målet er å få oljebrønnene under kontroll så de igjen kan produsere olje til glede for den irakiske befolkningen.

Vinden skifter retning

Vel 20 kuwaitere og amerikanere arbeider sammen om å slukke brannene. Lederen av Kuwaiti Wild Well Killers er Aisa Touyabes, en kuwaiter med helskjegg og verdens flotteste brannmannhjelm i sølv. Også han er en veteran med mange års erfaring.

— Her ute sier vi inch'Allah, så hvis Allah vil, skal vi nok få den slukket i løpet av noen dager. Et av problemene er at vinden ofte skifter retning. Det tvinger oss til å endre posisjon og angripe fra den andre siden, sier Aisa Touyabes:

— Vi bruker masse vann og noen triks, når det er behov for det.

— Denne brannen er en spesiell utfordring fordi irakerne gravde sprengstoffet to meter ned i jorden og ødela hele systemet, så oljen renner i alle retninger. Hver gang vi forsøker å slukke den fra den ene siden, tenner den igjen fra den andre.

Derfor arbeider slokkingsgjengen med å plassere en stor peisformet skorstein over brannen ved hjelp av en kran. Håpet er at flammene, på grunn av presset nedenfra, vil søke opp gjennom røret så man først kan slukke brannen ved bakken og etterpå brannen i toppen av røret, enten med vann eller ved å presse en propp ned over røret.

Flere bulldosere er i gang med å grave et basseng rundt brannen. Det skal fylles opp med vann. Samtidig skal brannfolkene grave seg helt inn til brannkilden, og der inne er det ulidelig varmt.

Brannene utløste nesten en miljøkatastrofe lik den i 1991. Da irakerne ble tvunget ut av Kuwait etterlot de 732 kuwaitiske oljebrønner i flammer, og i mange uker var himmelen over det lille oljeriket og deler av Golf-området svart av røyk.

Lover ikke godt

I Rumaila fant slokkingsgjengen atskillige miner, bomber og ledninger ved andre brønner, som ikke ble antent. Det lover ikke godt for situasjonen på oljefeltene lenger nord, som fortsatt er under irakisk kontroll. Her lurer stadig en miljøkatastrofe.

Selv om det ikke er langt fra Rumaila til kampene i Iraks nest største by, Basra, er de sørlige oljefeltene kontrollert av koalisjonsstyrkene, og målet er å gjenoppta produksjonen og Iraks oljeeksport i løpet av uker eller måneder.

Men amerikanske soldater tar ingen sjanser og advarer journalister om at det fortsatt kan være irakiske snikskyttere i området. Under besøket sendes flere kjøretøy bevæpnet med maskingevær ut i ørkenområdet for å sikre seg mot overraskelser.

Denne dagen derimot ånder alt av fred og ro i den irakiske ørkenen - bortsett fra bulderet fra to oljebrønner i flammer. Kamelene gumler videre og er likeglade.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende