Dagboken, 5. april

Dagboken, 6. april

Dagboken, 7. april

Dagboken, 8. april

En av dem løper rundt et gatehjørne mens de andre skyter vilt for å beskytte ham, men kulene til israelske soldater gjør at han siger om. De prøver på nytt med en ny mann som løper foran de andre. Han blir også truffet.

Disse gatene kjenner jeg igjen fra forrige Intifada da vi gjorde en studie av palestinske barns reaksjoner på politisk vold utøvd av Israel. For å komme frem til to av barna som bodde i gamlebyen i Israel-okkuperte Nablus organiserte Intifada-aksjonister en liten vaktgruppe som passet på oss. Helt uventet for oss, var de bevæpnet de unge vaktene som ledet oss trygt (to-tre foran oss og to-tre bak) gjennom de smale gatene og frem til barna i forskningsutvalget vårt. De visste hvor de israelske soldatene sto og vi unngikk derfor at soldatene så mitt hvithårete hode og at barna vi intervjuet kom i fare som følge av det de fortalte oss. Etter å ha truffet barna ledet vaktene våre oss til en kvinne hvis sønn nettopp var blitt drept. Hun gråt og hylte og kunne ikke sitte i ro på stolen. Vi hørte at hun takket gud for at han hadde tatt gutten sin til seg som martyr for Palestina.

De unge bevæpnede mennene, som risikerte livet for å føre oss frem til barna og martyrens mor, var ikke «terrorister». De passet på familiene i nabolaget sitt og kjempet mot okkupasjonsmakten. Nå passet de på oss fordi de — som vi - trodde at det ville spille en rolle for palestinske barns fremtid dersom forskere kunne dokumentere hva Israel gjorde mot dem.

Vi tok feil, det tenker jeg i dag når jeg ser fjernsynsbildene fra de samme gatene. Og disse unge mennene som hjalp oss, er kanskje blitt rammet av israelske kuler for lenge siden. Barna vi intervjuet i 1989 hører til samme generasjon som mennene tv i dag viser bli drept i Nablus. Jeg håper alle «guttene våre» lever.

En av jentene vi intervjuet i Nablus (13 år i 1989) skrev bl.a. dette i stilen «Meg selv i år 2000» som vi ba alle barna skrive: «Med Guds vilje vil vi ha seiret ... .og jeg vil gå på universitetet og studere juss .... og vi vil snakke om det som hendte med oss da vi var under okkupasjon .... og om historien til vårt folk som ofret martyrenes blod for uavhengighet og frihet ... Palestina er fri!»

Da vi intervjuet denne jenten igjen i 1999, var hun en dypt deprimert kvinne. Ikke noe av det hun hadde skrevet i stilen var blitt virkelighet. Hun hadde også båret på en tung hemmelighet. Da min palestinske tolk var ute et øyeblikk, fortalte hun på gebrokkent engelsk om noe hun hadde holdt for seg selv i syv år. Fordi jeg var en norsk psykolog, sa hun, torde hun fortelle meg at hun som 16-åring hadde lovet en litt eldre gutt å gifte seg med ham. Ingen hjemme i Nablus måtte vite dette, at hun, en ung arabisk jente, selv hadde funnet sin kjærlighet.

En dag hun hadde sett ut vinduet fra sitt hjem så hun sin elskede løpe over hustakene (husene står tett i Nablus), israelske soldater hakk i hæl. Gjemt bak gardinet og aldeles skrekkslagen så hun gutten stupe og blodet fra den døde kroppen. Siden har hun hatet israelske jøder, for dette og for faren som også døde under forrige Intifada. Da jeg spurte henne om hennes holding til selvmordsaksjonister, sa hun at hennes desperasjon og ønske om frihet var så sterk at hun følte hun kunne ha gjort det samme selv.

Hvordan skapes «terrorister» og martyrer?

I ISRAEL: Hver dag vil Marit Netland levere dagboknotater til Bergens Tidende.