Jørgen Ullerup (tekst og foto)

Nassiriya

I går møttes irakiske politiske og religiøse ledere og amerikanske og britiske embetsmenn for å diskutere Iraks politiske fremtid. Men den største sjiamuslimske opposisjonsgruppen boikottet det første USA-ledede møtet utenfor Nassiriya i Sør-Irak tirsdag

For første gang på over tre tiår demonstrerte folk spontant i Nassiriya. Flere tusen marsjerte gjennom byen for å kreve innflytelse i den nye regjeringen.

«Naam, Naam to Islam, La, La to Saddam». «Ja til islam, nei til Saddam». Ropene runget taktfast da flere rekker av irakiske menn holdt hverandre i hånden eller knyttet neven mot himmelen mens de marsjerte gjennom Nassiriya.

Demonstrasjonen var arrangert av en av shiamuslimenes viktigste følgegrupper for den lærde Alhawza Alelmeja fra Najaf. Alt foregikk rolig. Omtrent samtidig møttes rundt hundre irakiske eksilpolitikere amerikanske utsendinger på Nassiriyas luftbase for å diskutere innsettelsen av en irakisk overgangsregjering, som skal lede landet sammen med sivile amerikanske utsendinger inntil det kan holdes demokratiske valg.

Lukket møte

Møtet var lukket for de mange journalistene. Av sikkerhetsgrunner, het det, fløy amerikanerne i stedet en liten håndfull utvalgte journalister inn fra hovedkvarteret i Doha i Qatar.

Få kilometer derfra og avskåret fra flyplassen av amerikanske marinesoldater, protesterte Nassiriyas shiamuslimer mot at de ikke er representert på konferansen. Mange tar avstand fra at USA har valgt deltakerne, og at det først og fremst er snakk om eksil-irakere, som ikke har tatt del i de siste tiårenes lidelser.

Skal man dømme etter stemningen på gateplan i Nassiriya, blir det alt annet enn en lett oppgave å sette sammen en regjering som gjør alle tilfredse. Demonstrasjonen var en illustrasjon på at irakerne raskt har funnet ut hvordan de kan bruke ytringsfriheten sin til annet enn å klage over mangelen på vann og elektrisitet.

— Marionettregjering

Ethvert intervju utvikler seg på sekunder til en seanse der alle roper i munnen på hverandre. Og når ingen har hørt på en de siste 30 årene, går det av og til hardt for seg. En middelaldrende, rund man med rødrutet turban og fråde rundt munnen er nær ved å knuse ruten på bilen vår for å komme til orde.

— Hvis president Bush bare erstatter Saddams hode på plakatene med et annet, gjør vi opprør. Jeg er parat til at melde meg som selvmordsbomber hvis amerikanerne ikke holder løftene om demokrati, men bare innsetter en marionetteregjering. Ingen regjering er god nok hvis ikke alle shiamuslimer er representert, roper han. Vi rekker ikke å spørre om navnet hans.

— Vi kjenner ikke Ahmed Chalabi, som USA vil gjøre til ny sjef for landet. Han forlot landet og er ikke en ordentlig iraker. Vi krever at vi irakere selv skal bestemme hvem som skal lede oss. Irak er et muslimsk land, så det er utenkelig at kvinner skal være med den nye regjering, sier Mohsen Hassun på 40 år.

- Svindler og kujon

Motstanden mot Chalabi er utbredt i Sør-Irak. Mange sier at han er en svindler og en kujon, som ikke torde føre kampen mot diktatoren hjemmefra.

Lærer Rahad Salem (34) forteller at den islamske shiabevegelsen ikke går inn for en fundamentalistisk islamsk stat, men at alle skal være representert i parlamentet. Det er første gang han noensinne har deltatt i en demonstrasjon.

— Vi takker USA for hjelpen til å bli kvitt Saddam. Men når arbeidet er ferdig, skal vi selv overta ansvaret. Vi ønsker frihet og ikke besettelse. Etterpå kan amerikanerne komme tilbake som turister, men ikke som soldater.

— Amerikanerne har utført oppdraget sitt. Nå skal vi nok klare resten. Vi skal sette sammen en regjering hvor alle glemmer sine personlige interesser, sier Abu Haider.

Et fromt ønske, ettersom alle - inklusive amerikanerne - forventer at tautrekking mellom mange stridende religiøse, etniske og politiske grupper om makten i fremtidens Irak nettopp er begynt.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

HVORFOR IKKE VÅRE EGNE? Mange tar avstand fra at USA har valgt deltakerne til møtet om Iraks politiske fremtid, og at det først og fremst er snakk om eksil-irakere. De har ikke opplevd de siste tiårenes lidelser.