JØRN MIKKELSEN

Slaget ved Stalingrad betydde det store, psykologiske vendepunktet i annen verdenskrig, selv om det etterfølgende panserslaget ved Kursk sommeren 1943, historiens største, i virkeligheten var et langt større militært tilbakeslag for Adolf Hitlers drømmer om å erobre verden.

Etter Stalingrad gikk det én vei for Det tredje rikes militærmaskin: Tilbake.

5000 overlevende

2. februar 1943 innstilte de gjenværende tyske styrkene — utsultete, forfrosne, syke - krampetrekningene i den totalt ødelagte byen. Av knappe 300.000 mann var det 90.000 igjen, da generalfeltmarskalk Friedrich Paulus trosset de hysteriske ordrene fra førerhovedkvareret i det fjerne Tyskland og ga opp.

5000 tyskere vendte tilbake til Tyskland etter ti år i fangeleirer. De overlevde bare fordi Stalin uttrykkelig ga ordre om at ikke alle Stalingrad-fanger skulle dø. De ble utlevert i 1956, da forbundskansler Konrad Adenauer overtalte en ny ledelse i Kreml til å la dem gå. De var alt som var igjen av Den sjette armé.

I over et halvt år bølget slaget ved Volga. Innledende tyske bombetokt kostet 40.000 sivile livet. Det endte med nærkamp, fra hus til hus, der våpnene var spader, kniver og bare never. En halv million sovjetiske soldater mistet livet, 600.000 soldater og sivile ble såret eller tatt til fange. Barbariet kjente ingen grenser.

Myten om Stalingrad er usvekket på begge sider i dag. Det knytter seg noe Wagnersk skjebnebestemt til dette apokalyptiske oppgjøret som både overlevende veteraner og historikere på begge sider ikke kan slippe. Da Hitler forbød Paulus å forsøke et utbrudd fra den omringete kjernen og senere også å kapitulere og derved spare tusener av soldaters meningsløse død, gikk regimets blanke vanvidd opp for mange. Spørsmålet har siden vært hvorfor Hitler valgte å ofre Den sjette armé ved Stalingrad.

Jakt på olje

Hitler var opprinnelig ikke spesielt interessert i å okkupere byen. Han ville av strategiske årsaker helst blokkere Volga, som var en av de viktigste sovjetiske forsyningsveiene. Hovedmålet var å få kontroll med Kaukasus' store oljefelt. Ett år etter at angrepet på Sovjetunionen var innledet, var Hitler begynt å innstille seg på en lengre krig. Løgnen om enda en hurtig «Blitzkrieg» forble propaganda.

Strategien skulle vise seg skjebnesvanger. Angrepet på Sovjetunionen, «Operasjon Barbarossa», var sluppet løs 22. juni 1941. Tre millioner mann skulle knuse Stalins rike.

Våren 1942, etter den første fryktelige vinteren, ble forsyningslinjene veldig lange. Det knep med brennstoff. I to uker satt store kampvognsstyrker fast på den russiske steppen og ventet på bensin. Allerede før slaget om Stalingrad var det eksempler på sult i de tyske rekkene.

Hitler besluttet i tillegg å dele sine styrker. Sjette armé skulle rykke mot Stalingrad, mens en annen styrke styrte direkte mot oljefeltene i sør. Stalingrad var nå også blitt et personlig, prestisjebetont symbol i krigen mellom de to diktatorene.

Generalstabssjef, Franz Halder, advarte mot vågestykket og ble avskjediget. Hitler, utlært malersvenn, utnevnte seg selv til øverstkommanderende.

Diktator mot diktator

«Jeg ønsket å nå frem til Volga, og det skulle være en helt bestemt by. Tilfeldigvis bærer den samme navn som Stalin», forklarte Hitler 8. november 1942 i en tale til gamle partiveteraner i Bürgerbräukeller i München.

19. august 1942 ble angrepet innledet. Paulus (51), sønn av en bokholder i Hessen, ville vise seg tilliten verdig. Etter innledende bombinger sluttet de tyske styrkene en ring om Stalingrad - nesten. Men som dagene gikk, økte de tyske tapene. Sovjetiske rødegardisters dødsforakt skyldtes ikke minst en nådeløs innsats fra NKVD (KGBs forløper). Alle som ikke oppsøkte kampen, ble skutt på stedet. «Ikke et skritt tilbake. Kujoner skal skytes på stedet», het det i en personlig ordre, nr. 227, fra Stalin i Kreml.

62. sovjetiske armé, 75.000 mann fra arbeidermilitsene, 7000 ungkommunister og en del kvinner bød den tyske krigsmaskin trøbbel i en orgie av offervilje, blind lojalitet, men også frykt.

Politiske kommissærer pisket sine menn frem med den russiske dikter Ilja Ehrenburg: «Drep tyskerne - slik lyder skriket fra Deres russiske jord. Nøl ikke. Gi ikke etter. Drep».

En kamp på liv og død bølget:

«Det ble kjempet om hvert hus, hver fabrikk, hvert vanntårn, jernbanekryss, hus, kjellere og til slutt om hver eneste ruinhaug», skrev en tysk offiser hjem.

«Operasjon Uranus»

I slutten av oktober manglet tyskerne bare å erobre den siste stripe land på kysten ned mot Volga, et par hundre meter. Det lyktes aldri. Tvert imot snudde bildet.

«Operasjon Uranus» - den systematiske omringningen av Den sjette armé - startet. Friske tropper fra hele Sovjetunionen, ført frem på nyanlagte jernbaneskinner, gikk i stilling i en ring utenfor de tyske okkupantene.

19. november kl. 7.30 lokal tid begynte motangrepet. Én million mann, 13.500 kanoner og granatkastere («Stalin-orgler»), over 1000 fly og nesten 900 splitter nye T34-kampvogner gikk løs på Den sjette armé.

Paulus visste at bare et vellykket utbrudd fra beleiringen kunne redde hans styrker fra undergang. Men Hitler raste og nektet ethvert tilbaketog.

Spradebassen Hermann Göring, luftmarskalk og morfinist, skrøt av at hans Luftwaffe saktens kunne fly inn nødvendige forsyninger til den omringete hæren. Den trengte 700 tonn daglig: Ammunisjon, brennstoff og mat. Ikke engang halvparten, 350 tonn, kom Göring på noe tidspunkt i nærheten av. Nivået lå oftest på omkring 40 tonn.

Selv om de første ofrene for sult for lengst hadde vist seg, ble rasjonene skåret ned fra først 350 gram brød og 120 gram kjøtt pr. mann. Omkring nyttårsskiftet 1942/43 overlevde de tyske soldatene på en halv skive brød om dagen. De jaget katter og rotter i ruinene.

«Slå av vrøvlet»

16. januar 1943 innrømmet regimet i Berlin første gang at slaget om Stalingrad langt fra var vunnet. På hjemmefronten kunne de som leste mellom linjene, fornemme katastrofen som er på vei. Hermann Göring, iført hvit gallauniform, sammenliknet de tyske troppenes kamp med spartanernes heltemot mot perserne ved Thermopylae i 480 f. Kr. Da de beleirete soldatene hørte det på radio, ropte mange: «Slå av vrøvlet!».

Det er aldri riktig oppklart hvorfor Paulus valgte å adlyde Hitlers ordre om ikke å forsøke et utbrudd. Bl.a. Erich von Manstein - en av Paulus' general-kolleger, som forsøkte å komme Den sjette armé til unnsetning - fastholdt etter krigen at ofringen av armeen var nødvendig for ikke å skape en enda større katastrofe for de styrkene som sto i Kaukasus og for resten av det sentrale frontavsnittet.

Som et ekstra insitament til å holde ut ble Paulus forfremmet til generalfeltmarskalk. Skulderstroppene med alle stjernene ble kastet ned fra luften. Hitler lot forstå at han forventet et selvmord, hvis det ikke var noen vei tilbake.

Etter slaget forsvarte Paulus seg med sin soldatære som bød å adlyde enhver ordre ovenfra. Det var den gjennomgående forklaringen ved Nürnbergprosessen etter krigen, der også Paulus ble avhørt.

31. januar innstilte Paulus kampen. De ebbet ut i hele stridssonen 2. februar.

90.000 mann, blant dem Paulus selv, vandret i sovjetisk fangenskap. Stalin behandlet ham med utsøkt høflighet. Propagandaverdien av en så høyt rangert tysk general var uvurderlig for Kreml. Paulus fikk sin egen datsja, og fikk lov til å holde adjutant, før han i 1953 vendte tilbake til Tyskland, til DDR. Han døde under fredelige omstendigheter i Dresden i 1957 som en av militærhistoriens mest omstridte ledere.

Stalingrad hadde opprinnelig to millioner innbyggere. Ifølge den første folketellingen etter kampene var det igjen 10.000 innbyggere, blant dem 994 barn.

Av dem fant ni sine foreldre igjen.

FRA GATE TIL GATE: I porrom, rundt gatehjørner, gjennom ødelagte vinduer - kampene i Stalingrad ble utkjempet fra hus til hus. Og sovjetiske soldater var på offensiven.<br/> ARKIVFOTO: NOVOSTI/SCANPIX<p/>