Dagboken, 5. april

Mesteparten av dagen i dag har gått med til en handletur til en nabolandsby sammen med Sharif og Pat. Sharif er min mann sin onkel og Pat er hans kone. De er begge i sekstiårene, og bor i Ramallah der de jobber ved BirZait University, han som internasjonalt kjent professor, hun som engelsklærer.

Det vil si, de bor der ikke nå. For et par dager siden klarte de å flykte fra Ramallah uten mer med seg enn det de kunne klare å bære i hendene ý ting som lett kunne løftes over hodet. Som barn trodde jeg at «hands up» bare var noe tull brødrene mine ropte når de lekte politi og røvere i skogen hjemme på Kråkenes. Nå vet jeg at hands up er naturlig voksen oppførsel i den uvirkelige virkeligheten på Vestbredden.

Sharif, israelsk statsborger, og Pat, amerikansk statsborger, er nå kommet hit til Arrabeh hvor Sharif vokste opp. De hadde latt bilen sin stå igjen i Ramallah i frykt for å bli beskutt av israelske soldater. Siden de var uten bil, tilbød vi å kjøre dem til et supermarket i en nabolandsby for at de skulle få kjøpt inn helt nødvendige matvarer. Etter å ha handlet ville Sharif gjerne sette seg ned litt, han følte seg plutselig så veldig trett.

Derfor stakk vi innom en liten kafé og bestilte shavarma og falafel, typisk palestinsk gatekjøkkenmat. Sharif mente at han nok kom til å føle seg litt bedre når han hadde fått spist litt. Og dessuten kunne det hende at han burde få kjøpt et spesielt helsemiddel som han trodde kunne hjelpe mot denne trettheten som hadde overfalt ham i det siste. Visste vi hvor man kan få tak i naturlige helsemidler?

Jo, vi visste om et supermarket i den jødiske byen Karmiel som har et gedigent utvalg av all slags helsemidler. Men ville vi dra der nå? Karmiel kan lett bli neste mål for selvmordsaksjonister, reflekterte vi.

Selvfølgelig sjekker bevæpnede vakter alle som går inn og ut av de store butikkene, men er det noe virkelig hinder? Dessuten, burde vi ikke unngå å støtte næringslivet i Karmiel Jo selvsagt, men likevel, for onkel Sharifs skyld, burde vi ikke gjøre alt for at han skulle få tak i det han trengte mot trettheten.?

Vi kjørte til Karmiel, men da vi nærmet oss det jødiske supermarkedet var det klart for alle i bilen: Vi vil ikke gå inn der! Og for Sharif gikk det i tillegg plutselig opp at trettheten nok ikke skyldtes mangel på vitaminer eller mineraler, men heller mangel på kontroll over livet sitt, skyldfølelse over å være noen av de ytterst få som fikk forlate Ramallah (noe de bare kunne klare fordi de hadde israelske ID-kort) og for å kunne handle mat i et supermarked (noe som ikke er mulig i Ramallah nå).

Legg til bekymring for kollegene og studentene sine på BirZait-universitetet, og frykt for at israelske soldater skal «hjelpe» USA med å «lete etter terrorister» i huset deres i Ramallah og derfor knuse alt de eier, slik som de har gjort i hjem over store deler av byen.

I ISRAEL: Hver dag vil Marit Netland levere dagboknotater til Bergens Tidende.