Eva Plesner

Det er snart fire måneder siden amerikanerne inntok Bagdad. Men situasjonen i den irakiske hovedstaden er fortsatt kaotisk. Kvinner og barn våger seg kun ut når det er absolutt nødvendig, for væpnede ran, voldtekt og overfall hører stadig til dagens orden.

Skuddene mot familiefaren Hassan Manther ble avfyrt omkring klokken ti, og gaten var fylt med mennesker som raskt stimlet sammen om den blødende mannen. Et par av dem hjalp de tre barna med at få faren brakt til al Kindy sykehus. Her bar de Hassan Manther inn på nærmeste undersøkelsesrom.

Vakthavende kirurg, Dr. Dlair, ble tilkalt. Mens han undersøkte den sårede mannen, sto de tre barna like utenfor. De kunne se direkte inn til faren sin gjennom den åpne døren. De to minste gråt fortvilet, mens den eldste datteren bare stirret forstenet. Den falmete blomstrete kjolen hennes og hendene var innsmurt i blod etter at hun hadde sittet med ham på vei til sykehuset.

Hassan Manther hadde trukket et blodspor etter seg hele veien nedover den lange sykehuskorridoren. Synet gjorde at de to yngstes gråt enda mer desperat, men ingen gjorde mine til å gjøre noe. Til slutt prøvde en mann å tørke opp med noe som lignet restene av en gammel skjorte.

20-30 hver dag

Dr. Dlair ga Hassan Manther en sprøyte for å stabilisere ham. Så ga han beskjed om å overføre pasienten til et annet sykehus der de hadde bedre kapasitet til å ta seg av svært alvorlige tilfeller. Annet kunne han ikke gjøre.

— Men jeg tviler på at han overlever. Tilstanden hans er svært kritisk, sa han etterpå.

Umiddelbart er det uforståelig hvorfor Hassan Manther ble skutt i hodet. Han var bare ute for å handle med sine barn og hadde verken større pengebeløp eller andre verdier på seg, forteller barna.

Skuddepisoder og voldelige overfall hører til dagens orden i Bagdad. Bare på al Kindy sykehus kommer det mellom 20 og 30 pasienter med skuddsår hver eneste dag, og ved middagstider denne onsdagen hadde dr. Dlair allerede hatt de første tre.

— Men det er ingenting. Det begynner først for alvor om en times tid. De fleste kommer i ettermiddags- og kveldstimene, titt og ofte har vi tre eller fire på en gang. Det gir problemer, for vi er kun to leger på vakt.

Ofte selv kriminelle

På det nærliggende al Jarrah Private Hospital ligger 23 år gamle Aiyad Saheb, som lever av å frakte varer med varevognen sin. Mandag ble han kontaktet av seks menn som ville ha ham til at kjøre for seg. Men midt i al Bab Shagh gaten i Bagdads sentrum hev én av dem en AK 47 maskinpistol frem og siktede på Aiyad.

— Gi oss bilen og pengene! sa han. Aiyad Saheb hadde nettopp fått 150.000 irakiske dinarer - ca. 800 kroner - fra en kunde, og det hadde de seks ranerne sett. Han tilbød dem pengene, men nektet å gi fra seg bilen.

— Det er levebrødet mitt, hvordan skulle jeg kunne klare meg uten? Jeg har en høygravid kone å forsørge, sa han.

Som «straff» sin manglende samarbeidsvilje ble han hevet ut av varevognen og skutt i høyre ben.

— Normalt skyter de ikke for å drepe, men for å gjøre folk til krøplinger. For å spre skrekk og redsel og advare andre om å gjøre motstand. Vi har massevis av slike tilfeller her. Men det hender også at de skyter for å drepe, sier dr. Ayad Ghaib Majeed.

Han forteller at mange av skuddofrene selv er kriminelle, som såres i interne oppgjør og bandekriger.

— Som lege behandler jeg dem selvfølgelig som alle andre pasienter. Men som menneske blir jeg bitter over at vi bare må la dem spasere ut i friheten igjen. Det er dypt frustrerende at det ikke er noe politi vi kan overlate dem til, ikke noe fungerende rettssystem som kunne sikre en rettferdig straff.

Anklager amerikanerne

Ifølge Ayad Ghaib Majeed og hans kollegaer skyldes den florerende kriminaliteten at Saddam Hussein i november i fjor løslot alle de kriminelle fra landets fengsler. Selv drapsmenn slapp ut hvis de sa seg villige til å betale en erstatning til offerets familie. Kombinert med sammenbruddet og diktaturets fall i april, utløste det en eksplosjon av vold og kriminalitet, og siden har de kriminelle hatt stort set fritt spillerom.

— Situasjonen her i Bagdad er mer kaotisk enn noensinne før. Folk blir mer og mer frustrerte over mangelen på sikkerhet. De løper en alvorlig risiko i det øyeblikket de forlater hjemmet sitt. De fleste går kun ut når det er helt nødvendig. De tør knapt nok gå på jobb eller ut for å handle, og barn blir holdt hjemme fra skolen, sier dr. Ayad Ghaib Majeed.

I likhet med sine kolleger mener han at amerikanerne gjør altfor lite for å løse problemene.

— Det verste er at de godt kunne, hvis de virkelig ville. Og jeg forstår ikke hvorfor de ikke gjør mer. Hvis problemene med sikkerheten og med el-forsyningene ble løst, ville 80 prosent av alle våre problemer være løst, sier dr. Ayad Ghaib Majeed.

Låses inne

Ut over de mange væpnede ranene og overfallene melder legene også om en bølge av voldtekter siden Saddam Husseins fall. Ifølge narkoselege Anees Akram Sadik fra Al-Jarrah Private Hospital er det reelt enden på en kvinnes liv hvis hun blir voldtatt.

— Hun vil være så sterkt stigmatisert at ingen vil gifte seg med henne, ingen vil ha noe med henne å gjøre, heller ikke hennes egen familie. Skammen rammer hele familien, ikke minst hennes far, som ikke klarte å beskytte sin datter. Hun kommer til å leve isolert resten av livet, sier Anees Akram Sadik.

Flere av hans kolleger har forbudt sine barn og koner å gå ut. En forteller at han låser døren til huset utenfra når han går om morgenen, og at han har forbudt sin kone å lukke opp for noen.

LITE HÅP: Hassan Manther kjemper for livet, men dr. Dlair kan lite gjøre. Utenfor skadestuen står Hassans tre barn, gråtende og skrekkslagne. (Foto: Eva Plesner)