Før startet en enorm kjærlighetsvandring i Barentshavet. Flere millioner torsk tar løs. De skrider mot Norskekysten og Vestfjorden. I uminnelige tider har skreien gytt i lofotbassenget.

Torsken følger overgangslaget inn i Vestfjorden. Her i skjæringspunktet mellom den sydlandske varme golfstrømmen og det kalde klare kystvannet gyter den. Når natten siger på løser flokken seg opp. Sprengkåte hunner flakker rundt i mørket. De lytter i opphisselse. Lytter etter signalet fra den rette hannen. Gjennom et trommespill mot svømmeblæra forteller de hverandre om sin kjærlighetstrang.

Havforsker Gunnar Rollefsen var den første som observerte torskens kurtise. Han forteller at hannen legger hodet på skakke og tar hunntorsken i betraktning. Så er de i gang.

De svømmer som besatt rundt hverandre og gnir seg buk mot buk. I et vilt og hensynsløst ritt skyter de fart gjennom det svarte havet. To smelter sammen til én spord som pisker av gårde gjennom havet. Bak seg etterlater de en hvit stripe av rogn og melke, før de igjen forsvinner ned i dypet.

Svømmer for livet

Nå starter det virkelige dramaet. Sædcellen må svømme for livet. I det store Lofotbassenget skal den finne egget, og inngangen i egget — pherifylen . Inngangen lukker seg i det den får kontakt med saltvann.

Tro ikke at det er over med en natts het elskov. Skreien gyter nemlig opp til tjue ganger over fem uker. Hunnen er så full av egg at de må modnes i porsjoner ý så hun ikke skal sprekke.

Skreien spiser ikke når den gyter. Da er det bare elskov som står i hodet på den. «Han sturer», sier fiskerne. Den biter ikke på kroken. Fasten gjør den mager i kjøttet og godt egnet som råstoff for tørrfisk.

Et gytefiske

Fisket i gyteområdet er ikke det som bekymrer forskerne mest når de vurderer fremtiden for bestanden. Atskillig verre er nok fisket på ung fisk som foregår i Barentshavet og på kysten utenfor Finnmark. Denne fisken rekker aldri å gyte før den er oppfisket.

Tallene på førstegangsfødere i bestanden har økt jevnt. Det er et dårlig tegn, for denne fisken fører knapt slekta videre. Den jobben er det de modne hannene og hunnene som gjør. Den store, modne og godt voksne skreien har bedre eggkvalitet enn de yngste gyterne. En godt voksen skrei kan gi et gyteresultat som er ti ganger bedre enn tenåringens gyting.

I lofotskyggen

Fisket i Vesterålen har alltid kommet i skyggen av lofotfisket. Selv om det er i Vesterålen lofotfisket starter. Er det godt år så er fisket over i Andøy, Øksnes, Bø og Hadsel når lofotflåten endelig får ta laus. De største båtene og de mest moderne foredlingsanleggene ligger i Vesterålen. Like fullt er det lofotfisket som både nordmenn og utlendinger forbinder med skreien.

En ting er at de skjermete forholdene inne i Lofoten passet tidligere tiders fartøy bedre. Av større betydning er kanskje tørrfisken. I Vesterålen salter de skreien. I Lofoten henger de han. Tørrfisken er karakteristisk. Du kan ikke overse den. Bildet av fiskehjellen under midnattssolen er også blitt bildet på Nord-Norge.

Stoccafisso

Arkeologiske utgravinger viser at tørrfisk ble eksporter allerede før vikingtiden. Den italienske sjømannen Querini skildrer også tørrfisken, stoccafisso, i sin beretning om forliset ved Røst i 1431:

«De tørket stokkfiskene i vinden og solen uten salt, og da disse ikke inneholder stor fuktighet eller mye fett blir de tørre som tre. Når de skal spise dem, slår de dem med øksehammeren, og dermed blir de trådete som sener. Deretter tilsetter de smør og krydder for å gi dem smak.»

Petter Dass, prest og folkekjær barokkdikter kaller skreien for «Nordmandens Krone». I Nordlands trompet beskriver han hvordan skreien sperres og henges på hjell. Jektene stevner fullastet med tørrfisk til Bergen, for så å returnere med det livsviktige kornet. Slår fisket feil går det ille med landsdelen:

**«Ney! Fisken i Vandet, det er vores Brød,

Og miste vi hannem, da lide vi Nød,

Og jammerlig nødes at sukke.»**