Utenfor stuevinduet sitter en enslig spurv og «gafler» i seg brødsmuler. Den vet det sikkert ikke (eller kanskje gjør den, hva vet jeg), men hvis den flakser uoverlagt med vingene eller piper litt for ivrig, risikerer den å utløse et skred i bakgården.

Huset vårt, litt sør for Stockholm, ligger på en naturtomt, hvilket på disse kanter vil si en steinblokk. Vel er det ikke norske fjell, men bakken i bakgården har likevel en temmelig bratt fallhøyde på fem-seks meter. Og der ligger minst en meter snø, som etter hvert ser veldig tung ut. Så jeg svarer ikke for følgene, fru spurv, faktisk var de krumlene slett ikke tenkt til deg.

Vinteren er som vanlig kommet som et sjokk. Ikke, vel å merke, for nabo Uffe og nabo Erik og Lasse, som alle har terrenggående snøryddingsmaskiner, som de ved første tegn på snø finner frem for å frese sirlige ganger i hager og innkjørsler.

Men som et sjokk for meg, som bare har en blå skyffel å rydde med og i øyeblikket må betjene den med én arm, fordi jeg har brukket den andre (nei, det har ikke noe med snøen å gjøre, men er resultatet av min klossethet i kombinasjon med et hull i et Tel Aviv'sk fortau). Kanskje som et sjokk for fru spurv.

Og tilsynelatende også som et sjokk for kommunens veivesen i Stockholm og de entreprenører som har ansvar for å rydde gatene for snø.

For andre år på rad hersker småkaotiske tilstander i de sentrale delene av byen. Snart to uker etter det verste snøfallene er det gater med så store snømengder at man som bilist føler seg som deltaker i det store nordsvenske rallyet. De stedene der brøytebilene har vært, ligger i stedet enorme volder av snø på sidene, og har man bilen parkert der, kan det ta timer å grave den fri.

Også fortauene er mange steder dekket av et tykt lag slapsete snø, og f.eks. å gå med et barn i en barnevogn er noe nær umulig. Andre steder er fortauet sperret, og skilt melder om «ras-risk» eller «risk för ras», hvilket ikke har med svensk apartheidpolitikk å gjøre, men forteller at det er risiko for å få snøblokker eller istapper fra takene i hodet.

I fjor ble en 14-årig gutt drept av en fallende istapp på Drottninggatan i Stockholm sentrum, og en rettssak er nettopp innledet mot eiendomsselskapets sjef og sjefen for firmaet som hadde til oppgave å rydde taket for is og snø.

Forleden var hundrevis av biler involvert i flere kjedekollisjoner på innfartsveiene til Stockholm, antakelig fordi mange mennesker her insisterer på at hvis det står «70» på et skilt, så kjører man 70 km/t uansett værforholdene. Busser sitter fast i snødriver, t-banetog forsinkes rutinemessig i halve timer, og tar man forstadstogene, risikerer man på enkelte dager at det blir helg før man når inn til arbeid.

Mats Freij, informasjonsansvarlig i Stockholms gate— og eiendomskontor, hadde følgende minneverdige bemerkning til de utallige klagene over forholdene:

«Man skulle tro at folk burde ha en viss forståelse for at vi har et vinterklima. Vi lever faktisk på samme breddegrad som mennesker i Anchorage, Alaska.»

Okay? Fungerer snøryddingen like dårlig i Anchorage, Alaska? Aner ikke, men jeg synger ikke lenger med i hylekoret når venner hjemme forteller at de er rammet av tre centimeter snø. Også her i Stockholm, hvor velvoksne snøfall knapt kan oppfattes som noen sensasjon, knirker hjulene betenkelig så snart vinteren melder seg.

Fru spurv er åpenbart ferdig med smulespisingen ute i bakgården, i hvert fall er hun borte, og det er ingen tegn på ulykker. Derimot ser jeg en kråke hoppe tankeløst rundt øverst oppe i bakken. Det her kan ende helt galt.