En solblank formiddag i et veikryss midt i Mitrovica: En gammel Renault kommer skramlende og stanser ved fortauet. Føreren stiger ut med en skrutrekker i hånden. Han fjerner registreringsskiltene, først foran, så bak, legger dem ned i gulvet, setter seg inn igjen bak rattet og kjører videre.

Like etter kommer en ny bilist og gjør akkurat det samme.

50 meter unna står en politipatrulje. De kontrollerer papirer og hva folk har i bagasjerommene. Vi blir vinket inn, det vanker 30 euro i bot fordi slepetauet mangler. Bilene som kjører inn i byen uten skilter bryr de seg ikke om.

Sjåførene er serbere som bor i albanskdominerte områder. For å ferdes trygt i bygdene sine må de ha Kosovo-skilter. Men når de skal hit til Nord-Mitrovica, her deres egne har kontrollen, er skiltene som en rød klut. Her kjører alle serbisk, med det blå, hvite og røde flagget lett synlig ved siden av nummeret.

Den som ikke vil risikere en stein gjennom ruten eller det som verre er, gjør tryggest i å skru av de kosovoalbanske kjennetegnene.

En av ti er serbisk

I denne hverdagen er det politistyrken i Kosovo skal sørge for ro og orden. Oppbudet av uniformerte biler og patruljer i gatene er enormt: Militære KFOR-kjøretøyer er å se over alt, sammen med store, hvite biler merket FN, OSCE og UNMIK.

Men det er Kosovos eget politi som har ansvaret, de utenlandske soldatene skal bare settes inn dersom politiet ikke greier å ordne opp.

Politiet er også en av de få offentlige etatene der kosovoalbanere og kosovoserbere arbeider side ved side. Ti prosent av politistyrken er serbere, seks prosent er bosniere, tyrkere, romanier og andre minoriteter. Resten er kosovoalbanere, som utgjør om lag 90 prosent av folket i Kosovo.

Farlig maktvakuum

— Her inne har vi greid å skape et trygt miljø som fungerer, sier Lulzim Fushtica, fungerende direktør ved politiskolen i Vucitrn. Vi er ti minutts kjøring fra Mitrovica - og på en annen planet. Turen hit gikk forbi hus som aldri er blitt ferdigbygd, løsbikkjer på improviserte søppeldynger i veikanten, menn uten annet å ta seg til enn å stirre på bilene som kjører forbi.

Innenfor den hvitmalte jernporten til politiakademiet ligger hver småstein og hver kvist akkurat der den skal. Gårdsplassen er blåst. Murpussen er ny. Alle har strøkne uniformer. Og alle smiler og nikker høflig når de går forbi

— Utfordringen er å forberede dem på det som venter på utsiden, sier Fushtica - en kosovoalbaner først i 30-årene med perfekt engelsk, smart dress og klare mål.

Utsiden, det er en provins der lovløshet har vært gjennomgangsmelodien.

Maktvakuumet etter borgerkrigen og NATOs bombing i 1999 gjorde Kosovo til et kriminelt knutepunkt: Våpenhandel, narkotikasmugling, handel med kvinner, organiserte biltyverier, bankran. Effekten kunne merkes Europa rundt.

— Det var problemer. Vi hadde ingen grensekontroll, hvem som helst kunne komme og dra som de ville, sier Fushtica, som mener Kosovo i dag ikke er farligere enn andre steder i Europa

Halvparten fra geriljaen

Da Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) skulle lede gjenoppbyggingen av en lokal politistyrke i Kosovo, ble det bestemt at halvparten skulle rekrutteres fra den oppløste kosovoalbanske geriljabevegelsen UCK.

Det skulle hindre at tusenvis av menn med krigserfaring og våpen ble gående og drive uten arbeid. Erfaringene fra Irak, der amerikanerne valgte den motsatte strategien, viser at det kanskje ikke var så dumt.

For serbere og de andre minoritetene var det ikke nødvendigvis like greit å møte sine gamle motstandere fra slagmarken i politiuniform.

Derfor er det satset hardt på å få til et etnisk blandet politikorps. En femdel av alle nye som blir tatt opp skal komme fra minoritetene. En femdel skal dessuten være kvinner.

De samles alle her, under samme tak. Internatet rommer 750 menn og kvinner.

Tolk i alle timer

— Om dere finner et våpen på en mistenkt: Anta alltid at det finnes et våpen til!

Instruktør Lutfi Ukiqi står bredbent fremme med tavlen. Ved pultene sitter 17 fremtidige politimenn og -kvinner. Lysbildepresentasjonen på tavlen er på tre språk; serbisk, albansk og engelsk. Ved siden av seg har han tolken Mirsad Sholla, gjemt bak mørke solbriller oversetter han alt fra albansk til serbisk.

— Følg med på hendene til den mistenkte! De fleste farer kommer der ifra!

Tatjana Milicevic (35) noterer. Hun er en av tre serbere i klassen på 17. Frem til krigen jobbet hun i provinshovedstaden Pristina, på arkivet hos byregistraren. Etter at de serbiske styrkene var drevet ut, ble hun stengt ute. Både hun og mannen har vært arbeidsledige siden.

— Jeg har tre barn å forsørge. Vi var ti søkere fra min landsby, jeg var den eneste som kom inn.

Ved siden av seg har hun Pjeter Lleshi (45). Han har en annen historie: Utdannet politi i det gamle Jugoslavia, men fikk sparken i 1990, da Slobodan Milosevic systematisk begynte å fjerne kosovoalbanere fra offentlige stillinger. De siste 17 årene har han livnært seg med litt jordbruk, i mangel på noe annet.

Med en arbeidsledighet rundt 30 prosent er kampen om plassene hard.

Nå har de 30 uker med kursing her på akademiet foran seg, deretter 15 ukers praksis ute i felten, før de kan kalle seg politifolk. Månedslønnen er 2000 kroner; ikke nok til å livnære en familie, men bedre enn ingenting.

FN har styringen

De sier begge at det ikke er noe problem å skulle arbeide sammen med kolleger fra den andre folkegruppen.

Tatjana ser ned og sier ingenting når Peter forteller at han ikke har sett de gamle serbiske naboene sine siden de flyktet etter krigen, at de både brente og drepte.

Flere politistasjoner i Kosovo har etnisk blandede politikorps. I serbiske Nord-Mitrovica er regelen at det skal være minst to av 20 betjenter på hvert skift skal være albanere.

Vi får slippe inn på stasjonen og hilse på både albanere og serbere, men intervjuer tillates ikke; det har den vestlige pressetalsmannen i den regionale politiadministrasjonen bestemt.

Foreløpig er det FN-administrasjonen i Kosovo som har kontrollen over politiet. Politiskolen, som også utdanner alle tollere og fengselsbetjenter i Kosovo, er styrt av innenriksministeriet - men også her har det internasjonale samfunnet siste ordet.

Kontrollen over politiet blir ett av de vanskelige spørsmålene når FN til våren skal avgjøre Kosovos fremtidige status.

Politistudent Pjeter Lleshi håper og tror provinsen snart blir selvstendig. Han mener det vil være det eneste riktige.

Medstudent Tatjana sier det er det samme for henne, hun har ingen mening om den saken.

— Jeg vil bare bo og arbeide her. Jeg håper det vil gå an uansett hvordan det blir.