Kjøpefest, blomstrende økonomi, gavmild monsun og håp om fred og forsoning med arvefienden Pakistan.

Akkurat som sin kollega i den gamle kolonimakten Storbritannia, kan den indiske regjeringssjefen oppløse parlamentet når oddsene for valgseier er gode. Den retten brukte statsminister Vajpayee denne uken. Selv om det er den nasjonale valgkommisjonen som fastsetter dato for den demokratiske massemønstringen i milliardnasjonen, får nok regjeringen ønsket innfridd. Innen utgangen av april går inderne til valgurnene.

Det passer som hånd i hanske for den sittende regjeringsalliansen, som er ledet av det hindunasjonalistiske partiet Bharatiya Janata Party (BJP).

Makthaverne i New Delhi seiler i medvind på flere fronter og smir mens jernet er varmt. Vajpayee og hans parti ble ikke mindre inspirert av flere glimrende delstatsvalg i desember.

Økonomien går så det griner, med en veksttakt på rundt åtte prosent i 2003. Valutareservene er på formidable 800 milliarder kroner, og det er Klondyke-stemning på Bombay-børsen. Ekspertene snakker ikke bare om Kina som drivkraft i verdensøkonomien. India er også på hugget.

Den urbane middelklassen, som teller et par-tre hundre millioner mennesker, driver opp etterspørselen og forbruksveksten. Hver måned går nesten en million nye indere til anskaffelse av mobiltelefon. Kaffebarene skyter opp i storbyene. På barene i IT-hovedstaden Bangalore sitter de unge og hippe og nipper til importert malt-whisky til 80 kroner drinken — omtrent månedslønnen til en jordbruksarbeider.

Få land i verden har en mer todelt økonomi enn India. Mens forbruksmønster, mote og livsstil i Indias mange millionbyer ikke skiller seg stort fra Europas, bor fortsatt nærmere 700 millioner indere på landsbygden. Fjernt fra duften av cappuccino og kaoset i hektiske kjøpesenterkatedraler, lever mange i lokalsamfunn med sosiale strukturer som ikke har endret seg stort siden den føydale tidsalder. Og mer enn en kvart milliard innbyggere, eller 26 prosent av befolkningen, defineres som fattige. India rangeres som nummer 127 av 175 land på FNs indeks for menneskelig utvikling.

Regjeringen er lite stolt over den plasseringen.

Statsminister Atal Behari Vajpayee går da også til valg på store nasjonale ambisjoner. - Hele verden vet at India er på vei til å bli en økonomisk stormakt. India vil nå målet om å bli et utviklet land innen 2020, sier han.

Spørsmålet er om fruktene av oppsvinget også vil falle på dem som lever i den andre indiske virkeligheten - den som kjennetegnes av nød og fattigdom.

Stormaktsambisjonene har alt medført at den indiske staten fra i år takker bestemt nei til all pengebistand fra Norge og en lang rekke andre giverland. India vil heller være donor enn mottaker av milde gaver fra den rike verden. India dobler nå sitt eget bistandsbudsjett. Dette kan få enorm betydning for Indias image i mange u-land, og forsterke landets sterke innflytelse og posisjon i tredje verden-blokken som stadig finner sammen i internasjonale forhandlinger.

Nesten to av tre indere henter levebrødet i jordbruket. At India i fjor ble velsignet med den beste monsunen på ti år, taler også til BJPs fordel ved det kommende valget. Regjeringen tar ingen sjanse på at værgudene er like gavmild dette året, og vil ha valget unnagjort før årets monsunsesong setter inn i juni.

En tredje faktor som glir rett inn i BJPs vinnerstrategi, er det dramatisk bedrede forholdet til den gamle erkefienden Pakistan. Forrige ukes beslutning av de to lands ledere om å gjenoppta dialogen var langt på vei historisk, etter et halvt århundre med sabelrasling og to kriger om Kashmir.

Isen er i ferd med å smelte mellom de to rivaliserende naboene. Det gjør verden til et tryggere sted. Så sent som i 2002 var de to atomvåpenmaktene på randen av væpnet konflikt.

India har hele tiden avvist Pakistans krav om folkeavstemning i det muslimskdominerte Kashmir. Inderne hevder at den vakre delstaten ved foten av Himalaya er en integrert del av India.

Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å forestille seg en løsning der India gir fra seg kontrollen over Kashmir. Økt selvstyre fremholdes som en mulig løsning. Indiske myndigheter har denne uken invitert separatistgrupper til samtaler om fremtiden for den voldsherjete regionen. Det er en oppsiktsvekkende utvikling.

Selv om Vajpayee og den pakistanske presidenten Pervez Musharraf har lang vei å gå før de kan røyke fredspipe i den pittoreske Kashmir-dalen, vil det plutselige tøværet utvilsomt sette preg på valgkampen i India de neste par månedene.

Statsminister Vajpayee har alt spilt ut Kashmir-kortet på hjemmebane. Foran 100.000 tilhengere i byen Hyderabad sist søndag, hamret han ut budskapet:

— Jeg er overbevist om at dette nye året bringer budskap om fred, sa han.

Det nye fredsimaget faller også inn i et annet mønster. BJP har siden oppsvinget tidlig på 1990-tallet ikke gått av veien for å fremprovosere anti-pakistanske stemninger, eller spille hinduer og muslimer ut mot hverandre. Nå er retorikken mindre hissig. Triumfen i delstatsvalgene for halvannen måned var tuftet mer på reelle politiske saker enn billig, populistisk hindusjåvinisme.

At krigsretorikken er avløst av budskap om fred med den gamle fienden, forsterker den generelle optimismen i India.

— Fred med Pakistan passer godt med den gode følelsen som hersker, sier den politiske analytikeren Yashwant Deshmukh.

At indiske forhandlere denne uken også innledet samtaler med sikte på løse en gammel grensekonflikt med Kina, skaper også optimisme. Den gamle verkebyllen mellom verdens to mest folkerike land førte til en kort, men bitter krig i 1962.

For Kongresspartiet som styrte India nesten sammenhengende de fire første tiårene etter frigjøringen i 1947, ser det unektelig ut til å bli fem nye år i opposisjonsskyggen. Det er ikke samme politiske format over Sonia Gandhi som de ektefødte barna av Nehru-Gandhi-dynastiet. Den italienskfødte enken etter Rajiv Gandhi går en tøff valgkamp i møte. Som om ikke de politiske realitetene er utfordrende nok, ble hun denne uken også beskyldt for å fare med løgn av forsvarsminister George Fernandes.

— Den kvinnen lyver om det meste, sa Fernandes. Han hevdet blant annet at Sonia Gandhi har bløffet på seg engelskeksamen fra Cambridge-universitetet.

India-kjenner, professor Pamela G. Price, mener Sonia Gandhis motiv for å gå inn i politikken var å beskytte familiens interesse. I et samfunn der slektskap og ære betyr mye, oppfattes ikke det nødvendigvis som et mindreverdig motiv, snarere tvert imot.

Kongresspartiet hadde ingen suksess da Sonia Gandhi frontet partiet ved forrige parlamentsvalg. Mange lar seg forundre over det de oppfatter som irrasjonell hengivenhet til en enkelt familie, og enda mer: til en utenlandskfødt kvinne som mest av alt har levd et beskyttet liv som overklassehusmor i et indisk dynasti.

Andre mener den viktigste forklaringen på Kongresspartiets fall stikker dypere, at partiet aldri har innrømmet eller forsont seg med at glansperioden er over, at ettpartidominansen tilhører historien. Pamela G. Price, har påpekt at partiets renommé på slutten av 1990-tallet var på et lavmål etter en serie korrupsjonsskandaler. Og akkurat som Arbeiderpartiet i Norge, ble Kongresspartiet i India anklaget for å mangle politiske visjoner, utover å sitte med makten.

På tross av alle sine svakheter og stempelet som politisk amatør, har Sonia Gandhi i kraft av sin samlende skikkelse og familietilknytning, klart å gjenreise Kongresspartiet som eneste troverdige alternativ til BJPs koalisjonsregjering.

Men å vippe sjefen for de gode tider, Atal Behari Vajpayee, av statsministerstolen, blir trolig en for stor oppgave.

INDIAS JANUSANSIKT: Slumbebyggelse og nybygde boligkomplekser tett i tett. Smeltedigelen Bombay er India i et nøtteskall: Gullkantet økonomisk vekst, men også grenseløs fattigdom.<br/> FOTO: SEBASTIAN D'SOUZA/AFP
FAVORITT: Statsminister Atal Behari Vajpayee ønsker å få navnet sitt skrevet inn i historien som den indiske lederen som fikk slutt på fiendskapet med Pakistan. Her omfavnes han av sin pakistanske kollega Zafarullah Jamali etter toppmøtet om Kashmir i forrige uke. <br/>FOTO: MIAN KHURSHEED/REUTERS