TOR TOLSTRUP

Født kun to år før faren, nasjonalhelten Aung San ble myrdet, var hennes livsløp skjebnebestemt. Det er et liv som har betydd at hun har tilbrakt ni av de siste femten årene i husarrest bak piggtråd i hjemmet sitt i University Avenue i Rangoon.

— Som min fars datter kunne jeg ikke være likegyldig til alt som skjedde, sa hun i 1988 da hun vendte hjem til Burma etter en årrekke i Oxford. Nettopp i mars 1988 startet studentprotestene mot generaljuntaens forsøk på å legitimere seg selv ved å sverte Aung Sans omdømme. Aung San Suu Kyi, som var kommet for å pleie sin syke mor, ble trukket direkte inn i sentrum av stormen.

Faren Aung Sans betydning i burmesisk politikk henger nøye sammen med hans kamp for Burmas nasjonale uavhengighet. Det er gjennom denne kampen burmeserne har formet sitt syn på nasjonen. Så sterkt står han som det nasjonale symbol på kampen mot britisk imperialisme, at det har vært meget problematisk for generaljuntaen, som kom til makten ved et militærkupp i 1962, å avskrive ham.

Tvert imot måtte Burmas leder, hærsjefen Ne Win, erkjenne at det klokeste for ham var å bygge sin autoritet på Aung Sans autoritet, og da hans datter for alvor gjorde sin entre i burmesisk politikk med den berømte talen i Shwedagon-pagoden der hennes far er begravet, var det begynnelsen på hennes årelange kamp mot generalene.

Den første husarresten

Hennes stedige og stadig sterkere og mer direkte kritikk av dem endte med at hun gjorde dem direkte ansvarlige for elendigheten i Burma.

20. juli 1989, Martyrenes Dag og hennes fars dødsdag, ble hun for første gang satt i husarrest da hun ville besøke graven hans. Samtidig ble forelesninger om Aung San og demokratiet, som hadde vært vanlig på universitetet i Rangoon, stanset. Det samme gjaldt minneartikler som de burmesiske avisene brakte denne dagen.

Fra denne dagen var det klart at juntaen så på Aung San Suu Kyi som demokratibevegelsens leder, og som sin verste og farligste fiende. Siden har regimet, så å si uten opphør, forsøkt å ødelegge hennes ry og å knekke motstandskraften hennes. Det har vært forgjeves.

Juntaen som brutalt knuste opprøret i 1988, annullerte i 1990 kynisk resultatet av valget som partiet hennes, Den Nasjonale Demokratiske Liga, vant.

Det skulle ta fire år før hun i juli 1995 ble løslatt. Ikke knekket, men «spirituelt sterkere». I stedet for å skade henne, oppnådde generalene bare at befolkningen omtalte henne som «engelen fra University Avenue» og hengte opp bilder av henne på veggen hjemme.

Friheten varte ikke lenge. I september 2000 ville hun sammen med sine tilhengere besøke Mandalay til tross for reiserestriksjonene juntaen hadde pålagt henne. Hun ble arrestert og satt i husarrest igjen. Etter løslatelsen i mai 2002 fikk hun tillatelse til å reise fritt. Frem til mai 2003 besøkte hun en rekke byer, gjenåpnet partikontorer som var stengt av generalene og fikk massiv støtte i befolkningen. Det var åpenbart for mye.

Massakren i Depayin

Om kvelden 30. mai ble hennes kortesje stanset ved Depayin av to falske munker, overfalt og massakrert av en bande på omkring 5000. Dette var etter alt å dømme regjeringstrente terrorister, kriminelle som var løslatt fra fengslene. Mange mener at overfallet var et planlagt drapsforsøk - generalenes definitive ønske om å kvitte seg med en besværlig plageånd.

Aung San Suu Kyi ble fengslet, men fikk etter en operasjon i september lov til å flytte til sitt hjem under husarrest. Der har hun sittet siden. Omverdenens krav om at hun må løslates blir, som kravet om demokrati, overhørt av generalene.

Men de kan ikke ignorere den kjensgjerning at deres omdømme svekkes dag for dag av en sterk kvinne som i sitt tiende år i husarrest mediterer, studerer språk og spiller Bach på pianoet sitt. Hennes mann, briten Michael Aris, og de to sønnene fikk ikke lov til å besøke henne før han døde av kreft i 1999. Juntaens bisarre og brutale taktikk, forsøkene på å gi henne skylden for Burmas ødelagte økonomi og latterliggjørelsen av henne i tegneserier som viser henne som en skallet, tannløs og spyttende gammel kjerring, kan ikke rokke ved hennes heltestatus.

Selv har hun en gang skrevet at «det er ikke plass for heltedyrkelse i ekte politikk».

Det overhørte den norske Nobelkomiteen som i 1991 tildelte henne Fredsprisen for hennes urokkelige innsats for å bringe demokratiet tilbake til Burma.

I dag fyller hun 60 år. Fortsatt som generalenes fange. I husarrest.

Året før hun fikk Fredsprisen, ble Aung San Suu Kyi i 1990 tildelt Raftoprisen. Hennes fødselsdag markeres internasjonalt som Solidaritetsdag for Burma. På Raftohuset i Bergen blir det i ettermiddag en markering - på samme måte som flere steder i Norge og i verden for øvrig.

I HUSSARREST: Aung San Suu Kyi feirer 60-årsdagen sin i dag i husarrest. ARKIVFOTO: REUTERS