EU-toppmøtet som starter i dag kan bli historisk. De fleste observatører tror EU-lederne klarer å enes om Unionens første grunnlov, selv om frontene har vært fastlåste og kranglingen tidvis skarp.

Og her har vi igjen fenomenet mange sikkert er leie av: Kan journalister aldri skrive om EU-prosesser uten å bruke vidløftige uttrykk? Er det alltid historiske begivenheter og krangling og drama og fastlåste fronter og krise og kompromisser i siste liten?

Nei, ikke alltid. Men ofte er det vrient å bruke andre ord. EU er det mest ambisiøse internasjonale samarbeidsprosjekt verden har sett. EUs utvikling påvirker mange hundre millioner mennesker, ikke bare Unionens egne borgere. Og prosessene er ofte dominert av sterke motsetninger mellom land og institusjoner.

Noen ganger brukes det dessuten vikarierende motiver, noen ganger ren hestehandel der ting som intet har med hverandre å gjøre kobles og noen ganger spiller det inn at noen ledere simpelthen ikke liker trynet på hverandre.

Alle ingrediensene er på plass denne helgen når stats— og regjeringssjefene skal vedta EUs første grunnlov.

At en stor gruppe land som tydeligvis slett ikke har tenkt å oppgi verken selvstendighet eller nasjonale kjepphester skal skaffe seg en felles grunnlov, er spesielt nok i seg selv.

Dessuten vil vedtakene bety mye for hva slags utvikling EU får i fremtiden - og også for hva slags debatt vi får i Norge neste gang medlemskapsspørsmålet legges ut for folkeavstemning.

Hvor mye mer åpenhet og demokrati får Unionen? Hvor stor innflytelse får de små land? Hvordan skal EU ta sine beslutninger? Hvor omfattende blir samordningen av utenrikspolitikken og forsvarspolitikken? Får kristendommen en mer sentral plass i grunnlovens «verdigrunnlag»? Det er noen av spørsmålene.

Polen og Spania står inntil i dag fast ved at de vil beholde de sjenerøse stemmetallene i ministerrådet de fikk under forhandlingene om Nice-traktaten i 2000. Tyskland og Frankrike er blant landene som sterkest står imot. Storbritannia vil utsette diskusjonen noen år.

Den britiske «løsningen», som mange frykter kan ende med at reglene fra Nice blir permanente, kan gi et mer tungrodd EU. Men den kan samtidig også gi små land mer formell makt enn noen gang.

Grunnen er at spørsmålet om stemmetall i Ministerrådet henger sammen med et forslag om at et flertall i Ministerrådet både må ha halvparten av landene og 60 prosent av befolkningen bak seg. Dette er viktig for EUs store, folkerike stater. De frykter ellers å komme helt i klørne på Malta, Danmark, Latvia og annet smårusk. EU får jo ti nye medlemsland fra 1. mai - ni av dem små.

Spenningen er stor her i Brussel. Ender det med knall og fall, eller med et kompromiss i siste liten. Det siste er erfaringsvis sannsynlig. EUs formann Silvio Berlusconi, bedre kjent som Italias majoritetseier, var i går optimist.

— Jeg har et kompromiss i ermet. Det vil anerkjenne Polen og Spania som stormakter. Jeg legger det frem i siste minutt og så får vi se hva de sier, sa Berlusconi til nyhetsbyrået Ansa.

Det antyder en løsning på hovedspørsmålet andre har vært inne på før: Spania og Polen kan kjøpes på plass, for eksempel med ekstra penger eller ekstra seter i andre EU-organer.

Mot en løsning på hele pakken denne helgen taler det enkle faktum at det strengt tatt ikke haster. EU kan krangle et stykke inn i 2004 også. Noen deadline |finnes egentlig ikke før valgene til Europaparlamentet i juni.

Og så må vi ikke glemme at syv land alt har varslet folkeavstemninger om EU-grunnloven. Flere kan det bli.

FORMANN SILVIO: Italias statsminister, Silvio Berlusconi, som også er fungerende EU-formann, hevder han har en plan for hvordan den nye grunnloven skal vedtas.<p/> FOTO: REUTERS