Det var en kollega i Jerusalem som satte ord på den herskende atmosfære.

— De fleste tilreisende journalister kommer med en optimistisk tro på at «kjøreplanen for fred» tok et skritt fremover da Sharon erklærte at han aksepterte den. Vi fastboende vet bedre.

Det de fastboende vet bedre er at Israels statsminister Ariel Sharon har gjort det til sitt ledende politiske prinsipp å si ja til enhver fredsplan, ethvert forsøk på å skape en brukbar plattform for nye fredsforhandlinger, for deretter å sabotere sitt eget tilsagn politisk, diplomatisk og militært - og ofte spektakulært. Attentatforsøket på den populære politiske Hamas-lederen Abdul Aziz Rantissi, tirsdag er det siste eksempelet på denne spesielle formen for forhandlingstaktikk. Formelt var det snakk om en gjengjeldelsesaksjon for et væpnet overfall på den israelske kontrollposten ved Erez mellom Gaza og Israel søndag, der fire israelske soldater ble drept i tillegg til de tre palestinske angriperne.

Reelt var det en provokasjon med det formål å torpedere den nye palestinske leder Mahmoud Abbas' forsøk på å få Hamas til å inngå en midlertidig våpenhvile, slik at Abbas fikk ro til å skubbe den amerikanske presidenten George W. Bush foran seg i forhandlingsforløpet som er avtalt på amerikansk initiativ. Hamas hadde riktig nok på forhånd tatt avstand fra Veikartet, og hadde kritisert Abbas' opptreden på toppmøtet i Sharm el-Sheik i forrige uke. Angrepet på det militære israelske målet i Erez var derfor en hilsen til Abbas, og Sharon sikret seg med aksjonen mot den politiske lederen Rantissi, som er å betrakte som et sivilt mål, at Abbas' bevegelsesfrihet ble ytterligere innskrenket. Og i går kom svaret på Rantissi-aksjonen i form av en bilbombe i Jerusalem (minst 16 drepte) og raketter mot en bil i Gaza City (seks drepte). En av Hamas' militære ledere oppholdt seg i bilen.

Utover ofrene og deres familier er taperne i denne vanvittige syklus så vel president George W. Bush som den nye palestinske ledelsen, som er innsatt på amerikansk og israelsk diktat og som ikke har nevneverdig støtte verken fra de militante fundamentalistene i Hamas og Islamsk jihad eller fra den sidelinje-parkerte Yasser Arafat og kretsen omkring ham.

Vinneren er inntil videre Ariel Sharon. Da han sluttet seg til Veikartet for fred», som krever stopp for terroren og avvikling av israelske bosettinger, var det med en rekke forbehold som hadde som formål å senke tempoet i forhandlingsprosessen. Dette gjorde Uri Dromi, lederen av den internasjonale avdelingen av Israels Institut for Demokrati allerede for to uker siden oppmerksom på i en artikkel i den internasjonale presse.

«Den mannen som i årevis har vært hovedkraften bak de jødiske bosettingene på Vestbredden og i Gaza, er neppe tilbøyelig til å underskrive en dødsdom over sin «baby», skrev Dromi bl.a., og fortsatte: «Sharon vil omfavne veikartet med vennlige ord og parallelt sinke den med forbehold i forsøket på å holde ut til det amerikanske presidentvalget i 2004 i tillit til at palestinerne vil levere dødsstøtet til «veikartet» med deres sinnssyke og selvødeleggende terror. Sharon regner med at Bush ikke vil gjenta sin fars feiltagelse da han (i 1992, red.) la seg ut med Israel og dets lojale amerikanske jøder, og følgelig mistet jobben sin.

Langt de fleste edruelige og nøytrale observatører deler Dromis vurdering av Sharons taktiske spill. Han bløffer når han erklærer seg for «veikartet», men ingen har mot til at kalde han en bløffmaker. Og ingen kan komme utenom at han bløffer mesterlig. Utad fremstår han som det forurettede offer for palestinsk terror, mens han innad triumferer. Hvert terrorangrep fremmer hans politiske formål, nemlig å hindre opprettelsen av en palestinsk stat og høyst tildele palestinerne et slags selvstyre i tre eller fire kantoner der de kan fungere som arbeidskraftreserve for det Israel, som kontrollerer dem militært. Ariel Sharon og hans høyre-religiøse og ultranasjonale velgerbakland er på denne måten forent med de palestinske fundamentalister, som ikke har innsett at Israel er kommet for å bli. Ekstremistene på begge sider profitterer på volden - derfor vil den fortsette. Problemet er bare at mens ekstremistene er utenfor den palestinske ledelsen, sitter de med makten på den israelske siden.

16 israelere ble altså drept, i tillegg til selvmordsbomberen, mens 65 personer ble skadd i bombeangrepet mot den fullpakkede bussen, som skjedde i nærheten av et marked i Jaffa-gaten vest i Jerusalem.

Øyenvitner forteller at taket på bussen ble revet av i eksplosjonen.