Egentlig skulle ikke Britta Bennwitz (49) sittet her og laget fruktsalat. Hun skulle vært hjemme i huset sitt. Kanskje vasket noen klær til tenåringssønnen som fortsatt bor hjemme, ryddet litt, tatt en telefon til ektemannen som kjører langtransport, snakket med naboene, gått en tur.

I nesten ti år hadde hun det slik. Britta var arbeidsledig, som så mange andre i Bad Schmiedeberg.

En statlig hjørnesteinsbedrift som hadde sagt opp brorparten av de ansatte, et statsapparat som var slanket til det ugjenkjennelige. Arbeidsledighet på over 16 prosent. Den vanlige historien for en liten småby i det som var DDR.

Slik var det inntil i november i fjor.

En idé fra kneipene

— Det er egentlig en idé du kan høre på alle kneiper. Veldig enkelt.

Borgermester Stefan Dammhayn slår ut med nevene.

Han har ingenting imot det enkle. På kontoret i byens gamle rådhus har han fått sin dose av innviklet byråkrati og regelverk. Slik er det å ha ansvar for en bankerott by med 4200 innbyggere.

To ganger er Bad Schmiedeberg i praksis slått konkurs. Et badelandprosjekt fra 90-tallet tok knekken på det som var igjen av de kommunale finansene.

— Jeg sender en haug med tiggerbrev til delstatsledelsen i Magdeburg hver måned. De kjenner oss. Det var vel derfor vi ble plukket ut til dette prosjektet, sier Dammhayn.

Får ikke være pleiere

I dag er arbeidsledigheten i Bad Schmiedeberg under seks prosent. Det er godt under gjennomsnittet for Tyskland - og bare en tredel av snittet her i øst.

I alle fall om du regner «borgerarbeid» som sysselsetting.

— De kan kalle det hva de vil. Jeg liker meg i alle fall her, sier Britta Bennwitz og slenger enda en oppskåret banan opp i bollen.

— Hvorfor er du i så dårlig humør, fru Schultze Hof? Syng en sang for henne, Bettina!

30 timer i uken arbeider Britta Bennwitz på det lokale aldershjemmet. Går turer med de gamle, snakker med dem, hjelper dem ved bordet, leser høyt fra avisen.

Pleiearbeid får hun ikke lov til å ta i. Ikke andre faste oppgaver som må gjøres på et aldershjem heller. Det er ett av grunnprinsippene i prosjektet: Borgerarbeiderne skal ikke kunne fortrenge vanlige ansatte.

Ellers er det lite som skiller: Borgerarbeiderne får fast månedslønn, de får vanlig sykeforsikring, de opparbeider pensjonspoeng som alle andre.

Betalingen er ikke så veldig god, men bedre enn arbeidsledighetstrygden; i snitt snaut 8000 kroner i måneden.

Risikerer pengekutt

Pengene hentes fra mange potter: Omskoleringsbudsjetter, videreutdanningsbudsjetter, arbeidsmarkedsbudsjetter, trygdebudsjetter. Alt sammen slått sammen for å betale lønnen.

— Det koster litt ekstra, men ikke mye. Det viktigste er at folk får igjen livsrytmen. De står opp om morgenen, er med i samfunnet, sier borgermester Dammhayn.

Drøyt 80 personer er blitt med i borgerarbeidsprogrammet. De som ikke vil, risikerer at myndighetene kutter i den økonomiske støtten.

Pådriverne i delstatens NAV mener borgerarbeid er god økonomi: Oppgaver blir utført som ellers ville stått ugjort, helseplager og sosiale problemer som bunner i arbeidsledighet går ned, og det blir ikke lenger så lett å gå ledig og arbeide svart.

Prosjektet er alt utvidet til to andre distrikter.

DDR-logikk?

Men ikke alle er like begeistret for prosjektet. Borgermester Dammhayn er ikke trygg på at det blir videreført når forsøksperioden går ut ved nyttår.

Ikke alle politikerne er like sikre på at borgerarbeidet ikke tar vekk grunnlaget for vanlige stillinger. Kritikerne mener dessuten ordningen er et tilbaketog til DDR-logikken, der det viktigste var at alle hadde arbeid, ikke om de gjorde noe fornuftig eller om det kastet noe av seg.

— 30 administrerte, 10 produserte, sier borgermesteren om bedriften der han selv var ansatt. Derfor blir han også så forbannet av sammenlikningen.

— En grunnløs frekkhet, sier han om en avisartikkel som kalte Bad Schmiedeberg «kommunistisk».

— Folk får meningsfullt arbeid. De får tilbake motet og håpet, sier borgermesteren.

Har prøvd det meste

— Fyringsteknikkurs, truckførerkurs, byggteknikkurs, lastebilførerkurs. Nytteløst alt sammen.

Rainer Kasper (48) vet det meste om mislykket omskolering.

— Så dette er enormt stas. Jeg får drive med noe jeg kan.

Utrykningskjøretøyene står på rekke og rad inne på brannstasjonen. Ute på plassen står en av de gamle DDR-brannbilene fra det lille museet de har bygd opp. 48-åringen har ansvaret for at all teknikken er i orden, gammel og ny.

DDR-fabrikken der han bygde landbruksmaskiner gikk konkurs for mange år siden. Siden har han gått mellom ymse jobber og arbeidsledighet. Konen arbeider skift og de har en sønn på ti år, så pendling er ikke aktuelt.

— Det må da være bedre å la folk gjøre noe for pengene, sier sjefen for det lokale brannvernet, Thomas Pohle. Hele stasjonen drives på frivillig basis. Jobben som Kasper utfører ville ellers måtte gjøres av brannkorpset på fritiden.

Merker ikke oppsvinget

En annen borgerarbeider, Angela Kolbe (41), fører de gamle håndskrevne brannvernprotokollene over på data.

Ingen av dem tror sjansene til å få vanlig, betalt arbeid øker gjennom det de nå driver med.

Den tyske økonomien har igjen fått fart på seg etter mange år i tung motbakke, ledighetstallene er gått ned. Men i Bad Schmiedeberg merker de ikke stort til det.

— Oppsvinget kommer rundt de store byene, ikke her hos oss, sier borgermesteren.

Rainer Kasper har søkt jobber hver eneste måned i lange tider, fånyttes. Han tror kanskje han er for gammel, med sine 48 år, og sier han vil være overlykkelig om han får fortsette ved brannstasjonen.

— Det er noe med å gå alene hjemme hver dag. Det er ikke noe moro å føle seg ubrukelig.

GORM K. GAARE / EUP- IMAGES
GORM K. GAARE / EUP- IMAGES
GORM K. GAARE / EUP- IMAGES