I den grad meldingene er til å stole på, har det den siste uken gått en jevn strøm av arabere, først og fremst palestinere, over grensen fra Syria til Irak.

Og i den syriske hovedstaden skal det være nye tusener som venter på å slippe inn i det som for enkelte må være det forjettede land.

DE HAR ALLE sammen et felles mål: Å bombe seg selv til døde, mens de tar med seg så mange som mulig av fienden. De vil dø på Saddam Husseins æresmark og bli martyrer.

Dagsprisen for drosjeturen fra Damaskus til Bagdad er 800 amerikanske dollar, noe som antakelig skulle tilsvare et par-tre årslønner for en palestiner, eller en egyptisk landarbeider.

Det har tidligere vært hevdet at Saddam Hussein har belønnet rikelig palestinere som har bombet seg selv til døde i attentater i Israel, men det finnes ingen indikasjoner på at det har vært noen «vervekampanje» til forsvaret av Bagdad og Saddam Husseins regime.

Derfor må det være den heltestatus som Saddam Hussein har i en del arabiske miljøer som driver dem. Kanskje er det vanskelig å tro på at Saddam Hussein nærmest har en kultstatus blant enkelte, men slik er det altså. Muligens fordi de angloamerikanske frigjøringsstyrkene i brede lag av det irakiske folket, og hos andre arabere, mer oppfattes som okkupanter.

Vanskelig å forstå for oss som har lest bindsterke verk om undertrykkeren Saddam Hussein i mer enn et tiår. Men slik er det altså.

Det amerikanske føderale politiet, FBI, tar imidlertid trusselen om selvmordsbombere så alvorlig at det er utstedt advarsler, der det først og fremst advares mot kvinnelige selvmordsbombere.

NEPPE VIL selvmordsbomberne gjøre noen forskjell når det gjelder utfallet av den ulykkelige krigen.

Men de kan forsinke. Og de kan forvirre.

På samme måte som de ventete gatekampene i Bagdad.

Selve verstefallsscenariet i all forhåndsplanlegging, selv om generalene og oberstene forsikrer om at de har tatt dette i betraktning, og at de som skal kjempe seg fra hus til hus, rom til rom og bakgård til bakgård er drillet for denne muligheten.

Men en ting er å kjempe seg frem i åpent lende med støtte fra avansert teknologi både på bakken og i luften, en helt annen ting er å ta seg inn i bebygde områder der forsvareren vanligvis har flere kort på hånden enn angriperen, eller frigjøreren som er dagens offisielle betegnelse.

OBULA — operasjoner i bebygde områder har mange krav. Ikke minst til styrkenes størrelse. Her kan vi finne en del av forklaringen på den «pausen» med omgrupperinger som ble foretatt for noen dager siden. Det dreiet seg nok om noe mer enn å sikre forsyningslinjer, og å få brakt frem drivstoff, ammunisjon, mat, vann og sigaretter. Etter hvert som fremrykkingen støtte på sterkere motstand enn ventet, ble det også klart at Plan B kunne måtte settes i verk.

Den irakiske hæren har hatt de fleste fordeler på sin side. Tross bomberegnet over Bagdad har den kunnet forberede forsvaret, vi har hørt om grøfter som er gravet, vi har hørt om murvegger som er slått hull i slik at Bagdads forsvarere raskt skal kunne forflytte seg fra hus til hus. Og den britiske journalisten Robert Fisk har i en reportasje i sin avis The Independent fortalt om en rundtur i Bagdad der han har kunnet konstatere at godt kamuflert finnes det panservåpen, kanoner og forsvarsstillinger.

En ting er for de angloamerikanske styrkene å bekjempe soldatene og våpnene, en annen ting er i en trengt situasjon å skille mellom soldater og uskyldige sivile. Vi har allerede en rekke tragiske eksempler fra de to siste ukene på hvor vanskelig det kan være. Parallelt med dette skal de angloamerikanske styrkene også ha for øye den humanitære krisen som er i full utvikling, og bidra til å lindre denne.

En tsjekkisk general, Pavel Stefka, sa for noen dager siden i et intervju med avisen Praha Pravo at han var overrasket over i hvilken grad amerikanere og briter hadde overlatt til irakerne å bestemme taktikken - hvordan krigen skulle føres. Han vil ikke si at de angloamerikanske styrkene har undervurdert fienden, men at man kanskje har stolt for mye på den avanserte teknologien. Derfor tvinges man nå inn i gatekamper.