PIERRE COLLIGNON

Så kan vi enten «glemme» å ringe tilbake eller gjøre det tre uker senere når vi selv synes tiden er inne.

S lik er det også for verdens pr e side n ter og statsministere . Styrken a v deres vennskap eller f i endska p kan måles på antall telefonsamtaler — og på ventet i den for å komme ig j enn o m. Etter det amerikanske presidentvalget 2. november har analytikerne hatt det travelt med å tyde telefontrafikken til George W. Bush. De kunne til og med sette opp en hitliste over de statslederne som først kom til for å ønske den republikanske presidenten til lykke med gjenvalget.

Iraks midlertidige regjeringsleder, Ayad Allawi, ringte så snart resultatet av valget lå klart. Det samme gjorde den britiske statsministeren Tony Blair. Russlands president, Vladimir Putin, og Israels regjeringssjef, Ariel Sharon, ringte dagen etter.

Til gjengjeld gikk det tre dager før den tyske kansleren Gerhard Schröder fikk tid til å ringe. For Bush kunne det tolkes som en bekreftelse på det han for så vidt visste fra før - at hans tyske venn, som var imot krigen i Irak, hadde foretrukket å se demokraten John Kerry vinne valget. Slik ble i alle fall de tre dagene med ventetid tolket i Washington. Men så prøvde Schröders rådgivere å glatte ut. De påpekte at at kansleren faktisk forlot en lunsj på et EU-toppmøte for å ringe på et tidspunkt som passet USAs president.

I telefondiplomatiets verden er de t mange samtaler vi aldri hører om. Topplederne får bare tak i hverandre når det passer, om de så befinner seg på en flyplass, en park eller i en bil på vei til et eller annet møte. Andre ganger sørger presidentens eller statsministerens spinndoktorer for å få en passende versjon av samtalens innhold ut til pressen.

Frankrikes president Jacques Chirac ventet en hel uke med å ringe til Bush. De første meldingene lød på at Chirac ville vise at han ikke har glemt debatten om krigen i Irak. Franskmennene var angivelig fornærmet over at Bush i valgkampen sa at han aldri ville la sin utenrikspolitikk bli diktert av veto fra «land som Frankrike».

Spanias nye regjeringssjef, José Luis Rodriguez Zapatero, er også kjent for sin motstand til USAs politikk i Irak. Amerikanske hauker har anklaget ham for knefall for terrorismen, fordi han i vår trakk de spanske troppene ut av Irak. Zapatero sier imidlertid at han ønsker gode forhold til USA, og han grep straks telefonen da han kunne se at George W. Bush hadde vunnet.

Den amerikanske pr e sident en ha d de imidlertid ikke tid til at ta imot samt a len , lød svaret fra Washington, og Z a pat e ro fik k budska p et inn med teskje da han i forrige uke kunne se sin fo r g je nger, José María Aznar , bli mo t t a t t som privat g je st i Det hvite hus. Aznar benyttet anledningen til å minne om at han er dypt uenig i beslutningen om å avslutte det spanske engasjementet i Irak.

Zapatero var ennå ikke kommet igjennom til Bush, men han har ifølge spanske aviser fått en «naturlig» forklaring på ventetiden. Supermaktens leder vil nemlig besvare sine lykkeønskningstelefoner i alfabetisk rekkefølge, og da vil det jo ta litt tid siden Zapatero staves med z.