DE VIRKELIG STORE regjeringssjefene er de som avvikler sine tilsynelatende bunnløse kriser mellom valgene, og så blir de mirakuløst gjenvalgt. De konservative i Storbritannia gjorde det et par ganger under Margaret Thatcher og John Major, Helmut Kohl og hans CDU/CSU gjorde det i Tyskland.

Også Gerhard Schröder viste et Houdini-nummer med sin knappe seier i fjorårets valg til Forbundsdagen. Den kom i et klima der alle målinger viste at tyskerne «egentlig» ville ha ny regjering.

Schröder er typen. Derfor skal vi være forsiktige med å si at han er ferdig.

LIKEVEL, SOM INNSIKTSFULLE observatører har påpekt: Krisen rundt Schröder nå er intet tilfeldig stemningsskifte som kan snus med et grep eller to. Det handler om den dypeste krisen for tysk økonomi og samfunn siden den annen verdenskrig. Selv ikke den mest PR-kåte økonomiprofessor våger å vise noen enkel vei ut av den.

Derimot er alle mer eller mindre enige om hva som er galt: Tyskerne har prøvd å demme opp for den økonomiske globaliseringen i stedet for å tilpasse seg. Et arbeidsliv med høye kostnader og lav fleksibilitet har fått stå urørt, mens Tysklands konkurrenter har strømlinjeformet seg. Mange av konkurrentlandene tiltrekker seg nettopp tyske selskaper, og det som var tyske arbeidsplasser.

TYSKLANDS OFFENTLIGE sektor og lovverk er ikke blitt modernisert. De sterke tyske fagforeningene har samarbeidet lite med «egen» regjering for å løse problemene. I Forbundsrådet, forsamlingen der delstatenes regjeringer sitter og som har et viktig ord med i laget når lover skal vedtas, har det største opposisjonspartiet CDU/CSU prioritert å blokkere for Schröders reformforslag, fremfor å samarbeide for å få Tyskland ut av krisen.

Resultatet er galopperende arbeidsløshet, stadig større offentlige låneopptak, økonomisk under nullpunktet, demonstrasjoner og streiker.

EN FERSK MENINGSMÅLING viser at Gerhard Schröders sosialdemokrater (SPD) har falt til 25 prosent. Den konservative opposisjonen (CDU/CSU) er oppe i 49. Ved valget i september i fjor endte begge partier på 38,5 prosent.

Andre tall fra samme måling viser at 77 prosent ikke tror Gerhard Schröder kan redde Tyskland ut av krisen.

Søndag møter han sitt eget parti til ekstraordinært landsmøte i Berlin. Dette grepet ble han tvunget til av sine motstandere som ikke ville godta hans reformpakke «Agenda 2010». Den skal blant annet gjøre ledighetstrygd mindre attraktiv, myke opp et sterkt oppsigelsesvern og øke pensjonsalderen.

De siste ukene har Schröder gått med på å modifisere sine planer noe for å tekkes fagforeningene. De har på sin side tatt rev i seilene, dels fordi de har oppnådd noe, dels fordi det å kaste Gerhard Schröder bringer de konservative til makten og enda flere kutt, og dels fordi de ikke helt har lykkes i å mobilisere massene mot kanslerens planer.

Gerhard Schröder har sagt at han går av hvis han ikke får flertall for «Agenda 2010» på landsmøtet. Han overlever nok, selv om hans nemesis, tidligere partileder Oskar Lafontaine, sies å pønske på noe igjen.

MANDAG KAN KANSLEREN trolig puste litt ut, før han gyver løs igjen. I bakhodet kan han trøste seg med to ting. Den ene er at tyskere flest er enige om at «noe må gjøres». En annen trøst er at det er lenge til neste parlamentsvalg.

Tidsskriftet The Economist bemerker på sitt kyniske vis at Schröder er ferdig uansett fordi selv den best tenkelige reformpolitikk fra nå av ikke vil gi resultater før etter neste valg.

Normalt er det økonomi og arbeidsløshet som avgjør valg. Tyskerne var dog flegmatiske nok i fjor til å vektlegge andre ting. Gerhard Schröder vant tross økonomisk krise. Han var nemlig bedre likt enn motkandidat Edmund Stoiber fra Bayern, han taklet storflommen på nasjonalfaderlig vis og han talte USA midt imot i Irak-politikken. Men kansleren i Berlin vet at han ikke kan regne med slik flaks i to valg på rad.