KENT OLSEN

Gerhard Schröder sto strunk på en liten forhøyning mellom forsvarsminister Peter Struck og «forsvarssjef» Wolfgang Schneiderhan da forsvaret tok farvel med forbundskansleren. Soldatavdelinger var oppmarsjert, et militærorkester spilte tre rolige melodier etter kanslerens ønske.

Da den siste — Frank Sinatras «My Way» («I did it My Way», jeg gjorde det på min måte) - ble spilt, var Schröder blank i øynene av bevegelse. Ingen var overrasket over musikkvalget. Hadde ikke Schröder i hele karrieren, ikke minst i syv år som kansler, vært selvopptatt? Så hvorfor ikke også til siste slutt?

Og tårevåte følelser for seg og sin løpebane hadde han, som med rette hadde fått et omdømme som et brutalt maktmenneske, vist flere ganger de siste par årene. F.eks. da han presset av sitt eget parti, SPD, for halvannet år siden overlot formannskapet til Franz Müntefering og med gråtkvalt stemme fortalte hvor stolt han var over å ha stått i spissen for det tradisjonsrike partiet. Og f.eks. da han i valgkampen for åpent tv-kamera følte for å fortelle at han elsket sin kone.

Schmidt var forbildet

Nå slutter æraen Gerhard Schröder som Tysklands syvende forbundskansler, når Forbundsdagen i dag ganske sikkert velger Angela Merkel som hans etterfølger.

Schröder er den siste av Willy Brandts såkalte «Enkel» (etterkommere, egentlig barnebarn, som Björn Engholm, Oskar Lafontaine, Rudolf Scharping). Men likevel så Schröder mer pragmatikeren Helmut Schmidt (kansler 1974-1982) som sitt forbilde.

Nå hadde nok Schmidt på de fleste områder et større format. Schmidt var også mer rettlinjet, mens Schröder i sin tid som kansler ofte har latt seg lede av vindretning og opportunisme. Schröder har hoppet fra sak til sak, uten noen bestemt politisk linje, men ført politikk fra dag til dag etter behov. Flere ganger tvang han sin vilje gjennom med et «basta!» og ved å true med å trekke seg.

Det siste gjorde for øvrig også Helmut Schmidt. Da så Schröder endelig fant sitt kall og sto prinsippfast på nødvendigheten av å ville reformere den tyske velferdsstaten, led han samme skjebne som Schmidt og ble forrådt av sitt eget SPD. For Schmidt skjedde det da han ville holde på NATOs beslutning om å utplassere mellomdistanseraketter som svar på Sovjetunionens raketter. For Schröder da han holdt fast ved reformen (Agenda 2010 og Hartz IV) om å slanke velferdsstaten og stramme arbeidsmarkedspolitikken.

Til siste slutt

SPD, reelt Schröder, tapte 11 delstatsvalg på rad. Da det 22. mai også skjedde i SPDs høyborg Nordrhein-Westfalen, fikk Schröder skrevet ut nyvalg.

Schröder viste en kampvilje uten like i den korte valgkampen, et engasjement og en lidenskap som beveget. Og så tapte han likevel knepent for Angela Merkel.

Det tok tid for Schröder å innse dette. For åpent kamera var han i stand til å forvandle nederlaget til en virtuell seier og klar triumf og få Sosialdemokratene til å tro det også. Noen partisoldat har han aldri vært, men brukt partiet når han trengte det, og «voldtatt» det når han fant det nødvendig.

Usosial ble politikken hans kalt. Men han vant det stridbare partiets sjel med sin kampvilje til slutt og sin utopi om at han, tross nederlag, kunne fortsette som kansler, noe som tydeligvis har medvirket til å skaffe SPD stor innflytelse i den kommende koalisjonen med kristeligdemokratene og Angela Merkel som kansler. Aldri har han vært partiet så nær som nå ved sin avskjed.

En ny generasjon

Store forventninger var stilt til Schröder da han avløste Helmut Kohl (kansler i 16 år, 1982-1998). En ny generasjon kom til, etterkrigstidens 68-ere i spissen for et eksperiment med en rød-grønn regjering - et prosjekt! På ett område nær skjedde ikke stort de første årene. Schröder var mest opptatt av å leve opp til sin uttalelse om at «Regieren macht Spass» (det er gøy å regjere).

Midt i morskapen gjennomførte han sammen med en grønn utenriksminister, Joschka Fischer, likevel den epokegjørende politikken å sende tyske soldater i kamp på Balkan (og senere Afghanistan) og som et stort land ta internasjonalt medansvar, en ny epoke for Tyskland vel et halvt århundre etter annen verdenskrig og den totale kapitulasjonen.

Modig politikk

I historiebøkene vil han bli husket som en kansler som etterlot seg et land med rekordhøy arbeidsløshet, rekordhøy gjeld, delvis forfatningsstridige finanslover, uærlige løfter, flere års økonomisk stagnasjon og overtredelse av EUs stabilitetspakt. Hans reformpolitikk, Agenda 2010, gjør ondt, men den er nødvendig hvis Tyskland skal opp av det økonomiske uføret. Denne nødvendige politikken kostet Schröder posten som kansler, men etterfølgeren Angela Merkel har ikke noe valg. Hun er nødt til å fortsette politikken som Schröder hadde mot til å innlede.

TAKK FOR MEG: Gerhard Schröder slik han elsket å fremstå ¿ vinkende til tilhengerneunder et valgmøte i Hamburg tidligere i år. FOTO: MICHAEL DALDER, REUTERS/SCANPIX
BRANDTS «BARNEBARN»: Schröder var en av Willy Brandts såkalte «barnebarn». I går tok han farvel med storpolitikken foran statuen av sin forgjenger i Berlin. FOTO: REUTERS