Det var den gangen jeg pleide å bo på Europa-hotellet i Belfast. Man sa at hotellet hadde europeisk rekord i å bli bombet. Jeg visste ikke at det fantes en europeisk konkurranse her, men altså: 25 ganger, sa man på et tidlig stadium i det som fikk navnet «The troubles», urolighetene som startet da 1960-årene gikk mot slutten. Siden steg tallet.

Europa-hotellet var en inngjerdet festning, som åpnet porten når vakter hadde kontrollert gjest og bagasje. Belfast var en krigsherjet by. Bombet, mørk, med patruljerende soldater, med sperringer og kontroller. I butikkene sto brannslukkingsapparatene klare. Utenfor pubene sto sandsekker som barrikader, og fremmede folk var farlige og derfor uønskede. Grensene mellom katolske og protestantiske strøk var frontlinjer.

Det gamle irske spørsmålet endte som et sluttoppgjør i Nord-Irland, en krig i gatene. Det var ikke katolisisme mot protestantisme. Men det religiøse skillet ble en av konfliktens etiketter når de katolske republikanerne sto mot de britiskorienterte protestantene. Dronningjubileer viste to samfunn. I Nord-Irlands protestantiske gater vaiet britiske flagg, og i vinduene sto bildene av Elizabeth. I de katolske områdene kunne man se de irske fargene og jomfru Maria.

Det halve hotellet

Europa-hotellet satte sin ære i å holde ut. Men en gang var bomben så stor at til og med Europa fikk problemer. Hotellet var stengt, og jeg fikk plass på et nytt, enda mer moderne hotell like utenfor sentrum. Ved neste tur til Belfast gikk jeg forbi dette hotellet. Da var det lukket. Ødeleggelsene etter en bombe var betydelige.

Akkurat da var hotellkapasiteten i Belfast sprengt, i en helt konkret forstand, og jeg ble henvist til et hotell langt utenfor sentrum. Et halvt hotell. Soverommene og et par rom til sto igjen, resten var borte. Resepsjonen holdt til i ett rom, et dobbeltværelse? Restauranten i et annet. Det fungerte utmerket.

Jeg sto utenfor Sinn Feins kontor i Falls Road og snakket med en IRA-mann, som offisielt ikke var det. Han fortalte hvorfor det var nødvendig å bruke bomber. Fire britiske soldater på patrulje stanset, hørte på og gikk videre. I Nord-Irland ble det unormale absurd normalt.

Familiene til IRA-folkene som satt i britenes Maze-leir utenfor Belfast kom på besøk hver dag. Kvinner og barn. Og jeg ble med dem. Han satt inne for å ha drept noen. Det ville gå år før hun så ham i frihet. Hun støttet ham i kampen mot britene.

Jeg snakket med protestanter som hadde vært utsatt for IRAs terror, og med katolikker som hadde fått merke volden fra protestantenes paramilitære grupper. Alle hadde en historie å fortelle, og som på Balkan i 1990-årene forsterket overgrepene frontbyggingen. Britene bidro med sine.

Lærdom for amerikanerne

Da resten av Irland ble selvstendig på 1900-tallet, barrikaderte protestantene seg oppe i nord-øst og holdt på forbindelsen til Storbritannia. Man har derfor snakket om protestantenes beleiringsfølelse, og sammenliknet med israelerne og de hvite i Sør-Afrika. Det bodde katolikker også i Nord-Irland, men i den nord-irske konstruksjonen ble dette mindretallet irrelevant. Det protestantiske regimet brøt sammen i slutten av 1960-årene, da maktmonopolet ble utfordret av en irsk-katolsk borgerrettsbevegelse. Alt gikk galt. IRA fikk en sjanse.

Britene sendte soldater for å sikre ro og orden. De skulle blant annet beskytte det katolske mindretallet, men endte i okkupantrollen fordi kampen mot IRA rammet bredt. Dette kunne amerikanerne ha lært noe av før de dro til Irak, dersom de hadde brydd seg.

Sør-Armagh, på grensen mot den irske republikken, ble kalt dødstriangelet. Der beveget britene seg helst med helikoptre. De unngikk veiene av frykt for IRAs fjernstyrte bomber. Jeg fulgte en britisk offiser dit, han skulle vise meg krigen mot IRA. Han var i sivil, og kjørte en sivil bil. Hver dag skiftet han nummerskilt for å unngå å bli notert og husket av en IRA-mann på vakt bak en haug. Men burde han ikke også ha skiftet bil?

Jeg ble med soldater på patrulje i trøbbelområdene i Belfast. Fire timer med gatevandring, på vakt mot snikskyttere i sidegater, på hustak eller i et vindu. Barna kastet stein, slik vi er blitt vant til å se det på Vestbredden. Soldatene vekslet mellom tjeneste i den britiske Rhin-arméen og i Nord-Irland. Var det dette de så for seg da de vervet seg, å patruljere i en by i Det forente kongedømmet, med livet som innsats?

Holde skansen

Jeg traff aldri en soldat eller offiser som trodde at han skulle løse noe i Nord-Irland. Et vanlig svar, uten begeistring, var at soldatene måtte sørge for freden til de håpløse politikerne tok seg sammen. I praksis betydde det å ta IRA, mest mulig i alle fall.

IRA kunne heller ikke løse noe. Men terroren hadde overtatt for politikken. Med Langfredagsavtalen, som nå allerede er noen år gammel, skulle det politiske rommet vinnes tilbake. Sinn Fein var med, og det daværende største protestantiske partiet. Men IRA, Sinn Feins væpnede fløy, nølte. Ian Paisley og hans Demokratiske unionistparti, utfordreren på protestantisk side, kunne opprettholde sitt nei til å ha med Sinn Fein å gjøre.

Langfredagsavtalens første forsøk på et nord-irsk selvstyre basert på maktdeling mislykkes. Sinn Fein og Paisleys parti ble styrket. Nå måtte disse to partene bli enige. Det tok tid.

Mannen kjempet for Irland, sa kvinnen som hver dag dro til Maze-leiren. Jeg fulgte Ian Paisley da han ledet tusener og atter tusener unge protestanter på marsj fra Belfast til parlamentsbygningen langt utenfor byen. Der holdt Paisley massemøte og krevde de unges lojalitet. Den fikk han som et samlet rop. Ingen kapitulasjon for fienden!

Møte over avgrunnen

Mandag 26. mars 2007: Ian Paisley, leder for Det demokratiske unionistpartiet, som ble det største protestantiske partiet, sitter sammen med Gerry Adams, leder for Sinn Fein, som ble de irsk-republikanske katolikkenes viktigste parti. Disse klareste motstanderne lover å lage en felles regjering for Nord-Irland.

Langfredagsavtalen dreide seg om det; et samliv i dagens Nord-Irland. Så fikk dets endelige tilhørighet komme som et resultat av historiens forhåpentlig fredelige gang.

Protestantene kan ikke få tilbake sitt gamle regime. IRA og Sinn Fein kan ikke tvinge frem et samlet Irland. Partene kan ikke diktere hverandre, vinne over hverandre. Regjeringene i Dublin og London stilte som garantister for at det ikke skulle skje. Adams og Paisley må søke makt sammen. Det likner forsøket på å forene israelske Likud og palestinske Hamas. Alternativet er felles avmakt, også det garantert av Dublin og London.

Motsetningen består, men etter en mannsalder med terror og trøbbel fører ikke fienderollene videre. Partene er ikke enige om Nord-Irlands fremtid, knapt nok om dets nåtid. Men de er henvist til å enes om en måte å leve med uenigheten på, vekk fra krigstenkningen. Nord-irene ønsket da også fred. Det gjorde de hele tiden.

Forandring kan ha mange tegn. Ett vil være at Oransje-ordenens marsjer ikke lenger har kraft til å provosere. For noen få år siden, da man mente at det verste var over, kom fjernsynsbildene av barn som ble angrepet på vei til skolen, fordi veien gikk gjennom fiendeland. Det er som om vi ikke tror på de historiske øyeblikkene mer. Nord-Irland trenger et. Verden står til påske. Står Nord-Irland til 8. mai? Da skal Adams og Paisley ha regjeringen klar.

POOL
Colman Doyle