Spania er et land så motsetningsfylt at det er vanskelig selv for oss nordmenn å forstå. Det handler om historie, religion, kultur og — selvfølgelig - politikk.

Mange ser knapt på den store, nasjonale tv-kanalen TVEspaña, tett assosiert som den er med José María Aznars regjering. Gjør de det, er det en fair sjanse for at de ser bilde av Aznars partifelle, Manuel Fraga, regjeringssjef i Galicia. Fraga var regjeringsmedlem i general Francisco Francos fascistiske militærdiktatur som varte fra slutten av borgerkrigen i 1939 og frem til 1976.

Arven etter Franco

For mange bærer Aznars Partido Popular Franco-regimets arv. PP har i alle fall vært ganske late i bestrebelsene på å distansere seg fra den.

Under Franco ble for eksempel katolisismen gjort til statsreligion og den konservative katolske organisasjonen Opus Dei fikk stor makt for første gang.

I Aznars regjeringstid, fra 1996, har kirken og Opus Dei igjen fått spillerom og vant en stor seier da parlamentet innførte obligatorisk religionsundervisning i skolene. Ikke-religiøse spanjoler fortviler og frykter at dette er et steg mot Francos katolske statskirkeordning.

På den annen side har regjeringen vært en suksess. På sine åtte år ved makten har José María Aznar skaffet Spania en vekst godt over EU-gjennomsnittet og halvert arbeidsløsheten.

Gonzáles' triste sorti

Mange velgere husker også godt slutten av regjeringstiden til Felipe Gonzáles, som satt fra 1982 til 1996.

Første del av Gonzáles' tid var preget av utlufting og modernisering etter årene med Franco. Spania ble også medlem av NATO og EU. Men Gonzáles' siste år var preget av stagnasjon, massearbeidsløshet og tvilsomme affærer.

Sosialistpartiet PSOE har ikke kommet seg etter Gonzáles' triste sorti. Statsministerkandidat José Luis Rodrigúez Zapatero ble utpekt i 2000, men har aldri greid å fremstå som noen vinnertype.

For Spanias sentralistiske velgere, dem er det flest av i Madrid og resten av innlandet, ses dessuten PSOE på som for «myke» mot noen sterke og til dels rike regioners trang til å styre mest mulig selv. PP er mer av en garantist for et samlet Spania. Partiet har også gjort det til en valgkampsak å begrense regionenes spillerom med grunnlovsendringer.

Sosialistene er mer åpne for å gi frihet til regioner med egne, nasjonale historiske røtter som Katalonia og Valencia. Men PSOE er ingen snillister i forhold til den voldelige, baskiske separatistorganisasjonen ETA. Motstanden mot ETA er en av uhyre få ting som samler Spania.

Styrker regjeringspartiet

Gårsdagens bomber i Madrid vil naturligvis uansett samle spanjoler på tvers av alle skiller i sorg og fordømmelse. Det er grunn til å vente hundretusener til dagens varslete demonstrasjoner.

«Normalt» vil slike hendelser i en valgkampinnspurt styrke det sittende regjeringspartiet. I andre land har vi sette eksempler på slike effekter. Det er ingen sterke grunner til å tro noe annet om spanske velgeres atferd nå foran søndagens parlamentsvalg.

Hvis det virker sannsynlig at ETA står bak, kan PSOE rammes av en absurd hendelse for noen uker siden. Da erklærte ETA ensidig våpenhvile i Katalonia i nordøst. Det var nok ment som en slags håndsrekning til sosialistene, som regjerer Katalonia sammen med to små radikale nasjonalistpartier. Men saken ble selvsagt en belastning for PSOE.

På den annen side kan partiet her faktisk få hjelp av at folk husker Felipe Gonzáles. Den største enkeltskandalen som ledet til hans fall var at det ble avslørt at PSOEs regjering, til tross for at Gonzáles først nektet, var involvert i den «skitne krigen» mot ETA på 1980-tallet. 23 påståtte ETA-medlemmer ble drept av en hemmelig organisasjon, som senere altså viste seg å ha forbindelser til sosialistregjeringen.

Full støtte til USA

Hvis det de nærmeste dagene fremstår som mer sannsynlig at ETA ikke står bak, vil folk uvegerlig tenke i retning av Osama bin Ladens al Qaida. Da vil de også gjenoppfriske at José María Aznar ga full støtte ikke bare til USAs kamp mot al Qaida, men også til invasjonen i Irak. Det siste var upopulært også langt inn i Partido Populars rekker, og førte til Aznars største politiske krise i fjor.

Hvis velgerne drar en slik tankerekke, er det usikkert om den sittende regjeringen vil vinne eller tape på det.

Mest sannsynlig er det dog at selv ikke terroraksjonen i Madrid kan forrykke balansen partiene imellom. Mariano Rajoy, mannen Aznar selv har utpekt til å etterfølge seg, er den store favoritten.

SORG: Slektninger av ofrene samlet seg i går utenfor Gregorio Maranon-sykehuset i Madrid.
REUTERS/SCANPIX