TRINE EILERTSEN trine.eilertsen@bt.no

— Det er så feigt! Feigt, feigt, feigt! Lotta Merlung lar seg ikke skremme av de svarte finlandshettene. Hun er rasende. Den lille kvinnen med det milde utseendet, og den lyseblå vindjakken, lener seg over banneret til de danske anarkistene. Hun forlanger at de tar av seg maskene og hettene før demonstrasjonen starter.

— Vi har brukt på et halvt år på å forberede disse dagene, og så kommer dere og ødelegger alt sammen! En ung københavner tar av seg den svarte finlandshetten. Forklarer at han egentlig er veldig enig med Lotta, men at han er i krig med politiet.

— De angrep oss i går. Da må vi forsvare oss, gnistrer den unge dansken. Uten hetten på, ser vi at han smiler til Lotta. Hun ser det også, og ber ham om å underskrive oppropet mot EUs flyktningpolitikk hvis han er så engasjert.

— Politiet kan få tak i listene, avviser dansken. Det kan de ikke, slår Lotta fast. Anarkisten skriver under. Det gjør tre av kameratene hans også. Men de beholder skjerfet foran ansiktet.

Hjemmedag for göteborgere Lotta Merlung var en av nærmere 20.000 fredelige demonstranter i Göteborg lørdag. Göteborgerne som bor langs ruten til demonstrasjonen, fikk glimt av de fargerike demonstrantene. Eller de hørte de heftige sambarytmene og de kjente sangene. Men de andre göteborgerne så ingenting. De var blitt bedt om å holde seg hjemme. For rundt Vasaplassen brukte tusenvis av polititifolk lørdagen til å vente på de mellom 200 og 500 andre demonstrantene, de som skjuler seg bak hetter og masker, og som kvelden før viste en fascinerende evne til å rive løs brostein fra gatene.

Politiet vil ikke har gvteborgerne i gatene når slaget eventuelt skal stå igjen.

— Jeg kan ikke huske at det har vært så tomt i Göteborgs gater før, sier Inga Åkerström. Den pensjonerte kvinnen står i en sidegate ved Jdrntorget, og kikker ut under hetten på den blanke regnkåpen. Hun kikker på toget med de oransje Attac-ballongene, hun kikker på jentene med blomster i håret, og fredstegn på jakkene.

— Men i går var jeg med. Det var så pent vær, smiler Inga. Hun mener at retten til å demonstrere er en av de viktigste borgerrettighetene svenskene har. Men nå er göteborgerne redde, tror hun. De tør ikke går ut av huset. De få som våger seg ut, møter et delt Göteborg. Livet og levenet følger demonstrasjonen. Resten av byen er stille. Men ikke død. For byen venter på noe. Den venter på krig.

Sang mot vold - Kriga, kriga, kriga! skrek politimennene til hverandre da de angrep oss, forteller en oprørt Anna Missios (23). Det er kveld i Göteborg, etter en fredag der veldig mye gikk veldig galt. Ryktene om skuddepisodene har spredd seg i gatene. Aggresjonen mot de tause politifolkene har også spredt seg. Anna er rasende, men mener vold er et nederlag.

Derfor sitter hun og en gruppe venner foran rekken med politifolk. De synger og danser når de svartkledde venter på neste fremrykkingsordre. Under hvite hjelmer, og bak skjold med helt nye riper i, jobber uniformene med å tømme Vasaplassen for folk. De tar gatekryss etter gatekryss. De løper på rekke fra et kryss til det neste. Det er ikke bare kameramannen fra BBC som rykker til da rekken med svarte støvler plutselig løper mot oss.

Lær av pariserne! Men det var fredag kveld, kvelden da alle i Göteborg sovnet til lyden av politihelikoptre. Lyden var der fra tidlig lørdag morgen også. Det samme var forventningen om at noe kunne skje.

— Vi diskuterte til tre i natt, og hadde et møte med politiet i dag morges. Vi kan ikke få en ny dag som den i går, sier Norden-ansvarlig i Attac, Michel Jerneval da vi møter ham i Vasaparken lørdag morgen. På vei mot Linnhplatsen filosoferer Jerneval litt rundt forskjellene på demonstrasjonene i Paris og de siste dagene i Göteborg.

— Vi er nok mer vante til å demonstrere, sier Jerneval, som regner med at det foregår mellom en og tre demonstrasjoner i uken i den franske hovedstaden.- Men det viktigste er kanskje at politiet er mer vant til demonstrasjoner, mener franskmannen. Ifølge Jerneval ville politiet i Paris aldri opptre så tydelig som politiet i Göteborg.

— De er der, men de sitter inne i biler i sidegatene, og dukker først opp dersom noe skjer, forklarer han, og mener det virker mindre provoserende på demonstrantene.

Lørdag var det ikke en eneste politimann å se i nærheten av demonstrasjonen. Den forløp da også svært rolig. De tallrike pressefolkene hang rundt de svartkledde og maskerte midt i toget, kanskje med en forventning om bare litt mer action? Men det var de nok ganske så alene om, til tross for rykter om at bevæpnede demonstranter sto klar i sidegatene langs ruten i påvente av å gli inn i toget. De dukket aldri opp, og den anspente stemningen fra morgenen slapp etter hvert taket i den varierte massen med uenige.

Politiet finner roen Regnet øste ned da de 20.000 demonstrantene begynte å bevege seg bort fra Linnhplassen lørdag ettermiddag. Kanskje var det regnet, kanskje noe helt annet, men ingen oppsøkte politiet som sto og ventet noen kvartaler borte. Dermed snudde den avventende, mørke stemningen også i gatene rundt Vasaplatsen. Politifolkene slappet av, lente seg mot skjoldene sine, og gjemte seg for regnet under trærne. Krigen ser ut til å være over for denne gangen.

FLOWER POWER: Lisa Olsson og Maria Halmquist prøver ut blomstenes makt i 2001.Foto: Knut Egil Wang