LASSE ELLEGAARD, Istanbul

Da Tariq Aziz, Saddams 66-årige vannbærer med rang av general, var i Ankara få måneder før krigen, lot han tyrkerne forstå at «Irak ikke hadde intensjoner om å angripe Tyrkia, men at fiendtlige handlinger mot Irak kunne innebære gjengjeldelse». Denne lett tilslørte trusselen — på et tidspunkt der også de tyrkiske mediene bare snakket om Bagdads kjemiske og biologiske våpen - ble avlevert belevent og med et smil i øyekroken.

Slepne vendinger

Det var denne evnen til å omskrive Bagdad-regimets heslighet til formfullendte og slepne vendinger - som røpet hans bakgrunn som magister i engelsk litteratur - som gjorde Tariq Aziz til Saddam Husseins mest nyttige funksjonær, et ansikt utad som solgte billetter i den internasjonale opinion. Ulastelig i fremtoning og ordvalg ble han Iraks svar på Jordans Kong Hussein, Egypts Amr Moussa og Israels Shimon Peres - lederskikkelser i Midtøsten som mestret Vestens koder, og som Vesten følgelig kunne forholde seg til.

Men under det professorale ytre var Tariq Aziz en slu overlever som gjorde karriere i det irakiske Baath-parti som journalist, redaktør og - da partiet tok makten i 1968 - i en periode som informasjonsminister. Allerede på 70-tallet ble han innlemmet i den innerste kretsen rundt Saddam Hussein, som han kjente helt 50-tallets revolusjonære dager, og som løftet ham med opp i gradene på sin vei til makten. Aziz ble medlem av Baath-partiets øverste ledelse og revolusjonsrådet og han var Iraks utenriksminister med tittel visestatsminister fra 1983.

I motsetning til de øvrige toppfigurene i Saddams innerste krets - bl.a. sønnene og de to dystre visepresidentene, Issat Ibrahim al-Douri og Taher Ramadan - var Tariq Aziz fryktet, men ikke hatet. Da han kort tid før krigen viste seg i informasjonsministeriet i Bagdad, spaserte han derfra eskortert av bare en livvakt, noe som var absolutt uhørt i det paranoide styret. Men hans tilsynelatende fryktløshet bunnet også i det faktum at irakerne ikke regnet ham for mer enn det han var: En mann uten innflytelse og derfor ikke verd å spandere et attentatforsøk på. Aziz var medlem av den lille, kristne sekten, kaldeerne, og døpt Mikhail Yuhanna (Mikael Johannes), og derfor uten maktbase i det irakiske samfunnet.

Ingen trussel

Aziz var ingen trussel, og derfor den eneste i Saddam Husseins innerste krets som ikke var enten i slekt med eller kom fra Tikriti-klanen i Saddams hjemby, der alle var sunnimuslimer. Han var der fordi han gjorde nytte som munnstykke for et regime som mer enn noe annet i Midtøsten hadde bruk for en talsmann som kunne svøpe det i verbal lavendel. Han løy lodrett, men alltid med et smil og på en troverdig måte - han benektet uten å blunke at kurderne i Halabja ble gasset i 1988 og han sammenliknet så sent som i oktober sin sjef med Jesus Kristus, da fangene i Bagdads fengsler ble «tilgitt sine synder som de romerske soldater ble tilgitt på Golgata» og løslatt - bare for å bli innkalt som kanonføde eller sperret inne igjen.

Og han fanget ennå en gang verdens oppmerksomhet da han i et intervju ble spurt om han var redd for den kommende krigen, og svarte med et omskrevet Shakespeare-sitat: «Kujoner dør mange ganger, den tapre dør bare én gang.»

Aziz, familiefaren med barn og barnebarn, er ikke så dum at han hører til de tapre. De overlever ikke - og overlevelse er, når alt kommer til alt, denne mannens spesialitet.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

FANGE HOS USA: Tariq Aziz, Iraks tidligere utenriksminister, overga seg til de amerikanske styrkene natt til fredag.

ARKIVFOTO: SAMIR MEZBAN, REUTERS

NYTTIG IDIOT: Tariq Aziz.