THOMAS HEINE

I Teheran er det nettopp bestemt å endre et kontroversielt gatenavn for å tine opp et kvart århundres frossent forhold til Egypt, og de diplomatiske forbindelsene mellom de to landene ventes gjenopptatt i nær fremtid.

I Damaskus hyller de statskontrollerte mediene i disse dager at en syrisk president for første gang noen gang besøker nabolandet Tyrkia.

I Tripoli bebuder president Muammar Gaddafi besøkstillatelse til emigrerte libyske jøder bosatt i Israel, og samtidig rapporteres det om spredte diplomatiske kontakter mellom Libya og Israel.

Legg til gjentatte følere fra Syria om gjenopptakelse av fredsforhandlingene med Israel, Irans aksept av humanitær hjelp fra USA i forbindelse med jordskjelvkatastrofen, Libyas beslutning om å oppgi sitt atomvåpenprogram samt Irans aksept av uanmeldte atominspeksjoner, og det er klart at det er mer enn bare vanlig grøde i Midtøsten. Selv om det foreløpig er vanskelig å avgjøre hvor mye som er realiteter og hvor mye som er PR.

Årsak: Krigen i Irak

Forskjellige faktorer kan ha bidratt til den diplomatiske turbulensen, men en fellesnevner lyser klart: Krigen i Irak.

Riktig nok fant de allierte invasjonsstyrkene aldri de mye omtalte masseødeleggelsesvåpnene, riktig nok har etter-krigen i Irak vært langt fra vellykket, og riktig nok forekommer USA uhyre langt fra sitt erklærte mål om å gjøre Irak til et utstillingsvindu for demokrati i Midtøsten. Men at USA uten store problemer kunne vippe diktatoren Saddam Hussein av pinnen og til og med ta ham til fange, har åpenlyst vakt bekymring blant hans «bandittstat»-kolleger i regionen.

— Saddam Husseins fall og arrestasjonen har ikke er gått noen i Midtøsten hus forbi. Det har vist at USA har en politisk dagsorden, og at USA er klar til å forfølge den med alle midler. Og det har tvunget Saddams kolleger til å overveie hvor høy pris de er villige til å betale for å forfølge sine mål, sier doktor Shmuel Bar, sikkerhetspolitisk ekspert ved det israelske Institutt for Politikk og Strategi i Herzliya.

Rami G. Khoury, sjefredaktør i den liberale, arabiske avisen The Daily Star, som utgis i Beirut, kommer fra et annet utgangspunkt til omtrent samme konklusjon.

«Når en sint kjempe holder en ladd pistol mot ditt ansikt og du står naken og alene, behandler du kjempen pent og gir ham servilt det han ønsker. Selvbevarelse har alltid vært en glimrende generator for ydmykhet og føyelighet, skriver Khoury i en kommentar.

Gaddafis «gode vilje»

Utviklingen i Libya har vært mest dramatisk. Tidligere hadde oberst Gaddafi innrømmet Libyas skyld i flere terrorattentater, deriblant bomben i et Pan Am-fly over Lockerbie i 1988, og han hadde gitt tilsagn om en erstatning på 2,7 milliarder dollar til Lockerbie-ofrenes familier, på betingelse av at sanksjonene mot Libya ble hevet.

Etter arrestasjonen av Saddam har det ene spektakulære libyske utspillet avløst det andre. Gaddafi har avslørt sitt atomprogram og åpnet for inspeksjoner og skroting. Libya har også, ifølge den britiske ukeavisen The Observer, gitt viktige etterretningsopplysninger til Storbritannia om hundrevis av al Qaida-medlemmer og andre militante islamister. I forrige uke erklærte Gaddafi ifølge arabiske medier at emigrerte libyske jøder bosatt i Israel vil få innreisetillatelse, samt at jøder (som ved annen verdenskrigs avslutning talte 27.000 i Libya) kan få kompensasjon for beslaglagt eiendom.

Det har tilsynelatende også vært forsiktige diplomatiske kontakter mellom Libya og erkefienden Israel, selv om dette - med en noe kronglete formulering - benektes av det libyske utenriksministerium.

Ikke gal ...

— Gaddafi er eksentrisk, men han er ikke gal. Han har før vært utsatt for amerikanske bombeangrep, og han vet at han ville bli avsatt enda raskere enn Saddam hvis USA skulle bestemme seg for det, sier Shmuel Bar.

— Han har trolig truffet en strategisk beslutning. Hvis han først har besluttet å oppgi sine ambisjoner om å lede de arabiske massene mot den onde verden, kan han like godt få mest mulig ut av det. Da gjelder det å virke så pragmatisk som mulig, til og med i forholdet til Israel, for å høyne sin internasjonale status, sier den israelske eksperten, som har en lang karriere i landets etterretningsvesen bak seg.

Heseblesende offensiv

Syria har også innledet en heseblesende diplomatisk offensiv. Syriske embetsmenn står nå frem og kritiserer Saddam-regimets grusomheter, mens Assad selv har besøkt en rekke arabiske land for å søke moralsk støtte. Videre har Syria uttrykt håp om et bedre forhold til USA, og i et intervju med New York Times i desember uttrykte Assad ønske om nye fredsforhandlinger med Israel i forlengelse av dem som brøt sammen i 2000. Tvetydige Iran

I Iran er utviklingen mer tvetydig. Man betakket seg for et politisk besøk fra Washington i forlengelsen av jordskjelvet i Bam. Det er ingen tegn til at amerikanske krav om utlevering av fengslete al Qaida-terrorister vil bli etterkommet. Man støtter fortsatt (i likhet med Syria) militante organisasjoner som Hizbollah, Hamas og Islamsk jihad. Landet fortsetter å utvikle mellomdistanseraketter som vil kunne forsynes med atomvåpen og nå Israel.

Men til gjengjeld er retorikken om USA som «Den Store Satan» tonet noe ned (men ikke når det gjelder den «Den lille Satan», Israel), og det har skjedd en diskret tilnærmelse til USA i form av bistand i krigen mot terror og gjenoppbyggingen av Irak. I tillegg aksepterte Iran amerikansk nødhjelp etter jordskjelvet i Bam (men avviste israelsk).

Samtidig har også Iran innledet en regional diplomatisk offensiv, omfattende «forrædere» som Jordan og senest Egypt, som prestestyret i Teheran ikke har hatt diplomatiske forbindelser med siden 1979, da Egypt sluttet fred med Israel og tok imot den styrtete iranske sjahen. Det er nylig besluttet å omdøpe Khaled Islambouli-gaten i Teheran - oppkalt etter den militante islamisten som myrdet Egypts president Anwar Sadat i 1981 - til Intifada-gaten. Og ifølge Irans visepresident er diplomatiske forbindelser mellom de to landene nær forestående.

— Iran er parat til å forhandle med alle land, og Amerika er ikke noe unntak. Hvis man velger en ny fremgangsmåte, hvis man er parat til en dialog basert på gjensidig respekt og prinsippet om likeverdighet, vil atmosfæren forandres betydelig, sa utenriksminister Kamal Kharazzi til iransk stats-tv nylig.

Sterk skepsis

Der observatører som Shmuel Bar i Israel er forsiktig, meget forsiktig, positiv til utviklingen, uttrykker flere arabiske kommentatorer sterk skepsis. For eksempel skrev Sanaa al-Said forleden i egyptiske al-Wafd at Gaddafi hadde overgitt seg til USA etter Saddam Husseins arrestasjon og på den måten «åpnet døren på vidt gap for aggressive kampanjer mot ethvert land i regionen».

Også liberale arabiske kommentatorer som Rami G. Khoury er bekymret. Sjefredaktøren fra Beirut mener at Irak-krigen og amerikanske trusler kan bety visse «umiddelbare, ønskelige forandringer», men at utviklingen på lang sikt «ikke kan dikteres av imperialistiske, fremmede makter».

«Forandringer og reformer vil verken være troverdige eller varige hvis de blir drevet frem av utenlandske militærtrusler og eksekvert av ensomme, midtøstlige ledere eller klikker som hovedsakelig motiveres av ønsket om å bevare sine autokratier og oligarkier, påpeker han og fortsetter:

— Inntil arabiske, iranske og andre borgere i Midtøsten demokratisk bidrar til den nasjonale beslutningsprosess og forvandling, vil de fleste forandringer forbli overflatiske, reaksjonære og illusoriske.

SKREKKSYNET: Pågripelsen og den tv-sendte undersøkelsen av Saddam Hussein er skrekkvisjonen for andre antiamerikanske ledere i Midtøsten.<br/> FOTO: STEVEN PEARSALL/REUTERS
MYKERE PRESIDENT: Mohammad Khatami, Iran.<br/> FOTO: RAHEB HOMAVANDI/REUTERS
PÅ BEDRE TANKER: President Basar al-Assad, Syria.<br/> FOTO: AP/SCANPIX
SAMARBEIDSVILLIG: Muammar Gaddafi, Libya.<br/> FOTO: JUDA NGWENYA, REUTERS