Niels Jürgensen

I mer enn fire tiår med «kald krig» speidet Vesten nervøst mot øst. En væpnet konfrontasjon mellom den vestlige forsvarsalliansen NATO og Sovjetunionen og dens lydstater i østblokkens Warszawapakt var en konstant trussel. I sin ytterste konsekvens kunne det føre til en totalt ødeleggende atomkrig.

Med den siste sovjetlederen, Mikhail Gorbatsjovs reformperiode på slutten av 1980-årene og Sovjetunionens og Warszawapaktens oppløsning forsvant den militære trusselen fra øst. I løpet av få år ble frykten for atomkrigens ragnarokk avløst av samarbeid mellom de tidligere fiendene. Dog et til tider anstrengt samarbeid.

Frykten blusser opp

Nå er frykten for den gamle fienden i øst blusset opp igjen. Ikke for en militær konfrontasjon, men for at Russland vil kunne dominere og styre Vest-Europa og USA med sine enorme energiressurser i form av olje og gass.

— Russland er en gåte svøpt i et mysterium inne i enda en gåte, sa britenes statsminister Winston Churchill en gang. Og det er stadig en alminnelig oppfatning i vest av Russland og landets gjøren og laden de siste årene.

Men kanskje er det slett ikke så gåtefullt likevel. Russlands mål er ganske enkelt å sikre seg plassen som en av verdens to supermakter - slik landet var i Sovjetunionens tid. Og her har Kreml funnet et effektivt våpen i landets enorme energiressurser.

Spiller med musklene

Russland har i det siste flere ganger spilt med oljemusklene overfor den øvrige verden.

Et eksempel var det store Shtokman-gassfeltet i Barentshavet. I fjor meldte den statskontrollerte, russiske gassgiganten Gazprom overraskende at utenlandske selskaper ikke ville inngå som partnere i utviklingen av feltet, men bare kunne regne med status som leverandører. Utvidelsen av feltet er et prosjekt til 20 milliarder dollar (125 milliarder kroner), og gassproduksjonen skal ifølge planen starte i 2010 når pipelineprosjektet North European Gas Pipeline (NEGP), som er under konstruksjon i Østersjøen, skal være avsluttet.

Gazproms beslutning kom som et sjokk og økte det på forhånd spente forholdet mellom Russland og Vesten om en rekke politiske og økonomiske spørsmål. Fra vestlig side har det vært den alminnelige oppfatning at Gazprom - med Kreml i ryggen - trakk saken i langdrag for å legge press på vestlige samarbeidspartnere og særlig USA for en snarlig opptakelse av Russland i verdens handelsorganisasjon WTO.

Så var det Gazproms overtakelse av 50 prosent pluss en aksje i det storstilte Sakhalin 2-prosjektet ved den russiske Stillehavskysten fra det britisk-nederlandske oljeselskapet Royal Dutch Shell. Shell måtte bite i det sure eplet og kalle resultatet «akseptabelt» etter måneder med økende russisk press for å få selskapet og de to japanske partnerne i prosjektet, Mitsui & Company og Mitsubishi Corporation, til å la Gazprom kjøpe seg inn i prosjektet.

Tilliten rystet

Ved forrige årsskifte brøt Russland uventet, men kortvarig, leveransene til nabolandet Ukraina i forbindelse med strid om pris. Det fikk en rekke sentral- og vesteuropeiske land også merke, og det rystet Vestens tillit til Russland som energileverandør. Ved dette årsskiftet kom turen til den annen nabo i vest, Hviterussland, som også fikk forsyningene avbrutt for å tvinge gjennom en prisøkning. Det ga ytterligere skår i tilliten til Russland som leverandør.

Innenrikspolitisk har utviklingen på energiområdet styrket president Vladimir Putin, for i kraft av Russlands for tiden sterke posisjon trenger han i mindre grad ta hensyn til den vestlige verdens kritikk av hans autoritære styre. På åttende året er Russland inne i en sterk økonomisk vekst - med valutareserver i det statlige garantifondet på nesten 270 milliarder dollar (1700 milliarder kroner).

Det som reddet Russlands økonomi etter den økonomiske kollapsen i 1998, var de stigende energiprisene, og i de siste syv årene har gjennomsnittlig vekstrate vært på nesten syv prosent. Derfor har Putin satt alt inn på å sikre seg kontroll med energiressursene. Redskapet er Gazprom, det statseide oljeselskapet Rosneft og andre selskaper.

Ikke «Den røde hær» ...

Da Putin i fjor var på besøk i Tyskland, sa han til en krets av ledende, tyske forretningsfolk: «Russere går ikke rundt med Kalashnikov-geværer, men med penger i lommene, og jeg vil oppfordre dere til å ønske dem velkommen. De er ikke Den røde hær - de er kapitalister som dere og deres kolleger.»

Fra EU har det en rekke ganger vært fremmet kritikk av Russland for å investere for lite i egen produksjon og infrastruktur på energiområdet til fordel for utenlandsk distribusjon.

På det nylige toppmøtet i Sotji ved Svartehavskysten mellom Tysklands kansler, Angela Merkel, og president Putin forsøkte den russiske president å lappe på det anstrengte forholdet ved å love sikkerhet for fortsatte leveranser. Men skaden var skjedd.

Merkel har tidligere sagt at EU må overveie alternative energikilder, og at Tyskland på ny må overveie beslutningen om å utfase atomkraft innen 2020. Hun oppfordrer den private industrien til å bygge et nettverk av gassrørlinjer gjennom EU-landene som forbindelse til bl.a. tyske havner for mottak av flytende naturgass (LNG). Det skal gi EU og særlig de nye medlemmene som tidligere hørte under den sovjetdominerte østblokken i Sentral- og Vest-Europa, et alternativ til den store avhengigheten av russisk energi.

EU er et spesielt viktig marked for Russland, men neppe livsviktig. Russland har nemlig enorme markedsmuligheter i Kina, Japan og andre østasiatiske land, som i økende grad tørster etter energi. Svikter EU - ja, så kan man jo alltid eksportere østover. Særlig kan Russland og Kina lett finne sammen også politisk i motstanden mot USAs globale dominans.

«Russland har bare to virkelige allierte: Hæren og flåten,» sa tsar Aleksandr 3. en gang på 1800-tallet. I dag ville han kunne ha tilføyd: «Samt oljen og gassen ...»

Jyllandsposten/Bergens Tidende

SERGEI KARPUKHIN