Anna Politkovskaja fra Moskva-avisen Novaja Gazeta dro til Tsjetsjenia for å undersøke påstandene etter at 90 familier fra landsbyer i Vedenodistriktet hadde lagt frem sine klager for avisredaksjonen. De ba om hjelp til å komme seg ut.

Bakgrunnen for deres klage var konstant sultefôring i total isolasjon uten medisinsk tilsyn, mens kulda ikke var til å holde ut med. Klagene gikk også på at de russiske spesialstyrkene gjennomførte brutale straffeekspedisjoner mot landsbyene på jakt etter «terrorister».

Politkovskaja dro til Sør-Tsjetsjenia 18. februar for å etterprøve påstandene om umenneskelig tortur mot sivilbefolkningen. Det ble langt verre enn hun hadde fryktet, særlig fordi hun selv ble offer for overgrep.

Rozita Det gikk med ett opp for Politkovskaja at det hun hadde hørt om andre, nå angikk henne selv. -Stopp! Fortsett! Se og få opp farten, ropte en vever løytnant i sikkerhetsstyrkene FSB mens han hvisket slibrigheter direkte til meg og skrek: «Du er en av dem — og nå vil du bli skutt», sier Politikovskaja til The Guardian.

Rozita var en av de første den respekterte Moskva-journalisten møtte. Hun har både barn og barnebarn, og ble for en måned siden tatt i forvaring av FSB og sendt til en interneringsleir for terrorister.

Denne konsentrasjonsleiren ligger like ved Khottuni der to russiske regimenter har sin hoved-base. Rozita ble arrestert tidlig en morgen, før hun var stått opp. Hun fikk ikke ta med seg noe før det bar av sted til leiren.

— Ble du slått og sparket? spør Politkovskaja. -Ja, det er det vanlige, var svaret.

Ingen anklager Rozita fikk tilbringe 12 dager i et fangehull i bakken — under åpen himmel og i bitende kulde. Jordgraven var 1,2 meter dyp, og etter noen dager fikk hun kastet ned en fillerye, som hun brukte til å dekke over seg.

Hun fikk aldri vite hva anklagene gikk ut på, selv om hun var i flere lange forhør. Hun fikk festet strømkabler til fingerspissene på begge hender før strømmen ble slått på.

— Du danser ikke godt nok, vi må nok øke strømstyrken, var beskjeden hun fikk før smerten ble utålelig og skrikene tok til. -Hvorfor ble du torturert. Fikk du noen gang vite hvorfor? -Nei. De spurte meg aldri om noe helt konkret, sier hun.

Rozita klarer så vidt å bevege leppene når hun snakker, og hun klarer knapt å gå. Hun har store nyresmerter og et tomt uttrykk i øynene.

Etter en tid kom beskjeden til Rozitas familie: Skaff løsepenger og hun blir satt fri. Pengene ble skaffet til veie, og Rozita ble ført til en militær kontrollpost og satt fri. Hun hadde ikke klart seg særlig mye lenger i fangehullet.

Vold avler vold Isa var også fra Vedeno-distriktet, havnet i et fangehull i bakken, som var fylt med vann. Han ble brent med sigaretter, fikk neglene trukket ut og fikk slag med flasker mot nyrene. Isa overlevde — i motsetning til mange andre.

Isa og de fem han delte fangehullet med ble voldtatt av sine unge fangevoktere fra FSB, som roste dem for deres fine rumper. -Vi blir nødt til å voldta dere, fordi de tsjetsjenske kvinnene ikke lar oss slippe til, sa FSB-vokterne.

Isa er ikke kommet seg etter sjokket. Han ble, som Rozita, satt fri etter at løsepengene var lagt på bordet. Nå vil han og mange andre bruke all sin tid til å ta hevn over torturistene.

Politkovskaja blir tatt hånd om av kommandanten for 45. flybårne regiment i Vedeno. Den viljesterke obersten har tjenestegjort både i Afghanistan og Tsjetsjenia, og under rundturen i leiren viser han også frem fangehullene i bakken.

Urinstanken fra hullet er ikke til å holde ut, og obersten er ikke like glad for alt han forteller. Som historien om generalen som besøkte leiren og beordret en gruppe sivile tsjetsjenere ned i fangehullene — bare fordi de sto ute på et jorde og glodde.

— Det er bare opprørere og terrorister vi setter i fangehullene, ikke vanlige borgere, sier obersten, som gir inntrykk av å tro på sine egne ord.

Falske anklager To minutter etter at Politkovskaja tok avskjed med obersten, havnet hun selv i fangehullet. -Dine passdokumenter er falske, du er en av dem (terroristene), ble hun forklart i avhør.

Hun fikk beskjed om at friheten var over, men hvis hun samarbeidet og gjorde som offiserene sa, kunne hun regne med «positivt utfall». Truslene om voldtekt og drap haglet mot henne, og torturistene viste ingen høvisk oppførsel.

Tl slutt havnet hun i en mørklagt bunkers, og ble der til hun ble løslatt 22. februar. Marerittet endte med en flytur til Mozdok i Sør-Russland og hun kunne si farvel til sine plageånder fra 119. fallskjermregiment i Tsjetsjenia.

Hver gang Politkovskaja ba om å få lest opp tiltalepunktene fikk hun sitt pass påskrevet. Hun var ei hurpe, på lik linje med alle andre terrorister. -Du kom hit for å se på fangehullene, og de har du sett og prøvd selv, var svaret hun fikk.

Nye roller Rollene i Tsjetsjenia er snudd på hodet. Nå er det FSB-styrkene som bruker gisseltaking, slaveri og løsepenger — de samme overgrepene som tidligere ble tillagt «terroristene» i Tsjetsjenia. Nå er tsjetsjenerne ofre, russerne er overgripere og torturister, skriver Politkovskaja, og spør:

— Hva er det som skjer i mitt eget land? Vi har en grunnlov og en viljesterk president. Hva er det som skjer med rettsapparatet, med regjeringen og forkjemperne for menneskerettigheter. Er det ikke folkets rettigheter de skal sikre?

— Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har sett torturmetodene, og jeg har fått prøvd dem på min egen kropp, sier Anna Politkovskaja.