DET ER SOLVARM SEPTEMBER, sjarken tøffer utover den speilblanke Osterfjorden. Oppi notposen vrimler det. Lange, sleipe ålekropper krøller og kveiler seg.

— Hører du smattelyden? spør Ole Magnus Leknes.

Jo da, vi legger merke til den slimete lyden fra dørken. Noen ålekjennere vil ha det til de kommuniserer med hverandre.

— Det er en merkelig skapning, sier 62-åringen. Etter snart femti år som ålefisker lar han seg fortsatt fascinere av den myteomspunne fisken.

Ved første øyekast ser de helt like ut, men en nærmere studie av den aulende mengden avslører ål med forskjellige fysiske kjennetegn. Leknes peker og forklarer. Om spissnaser og breinaser. Og blankål. Den siste har store øyne og snøhvit buk. - Og så har han stengt igjen avløpet, sier Leknes. Lukket endetarm betyr at blankålen er klar for den siste, lange vandringen. Til Sargassohavet, øst for Florida i USA.

Få dyr er det knyttet så mange sagn og myter til som nettopp ålen. Også for forskerne er den et stort mysterium. De har ennå ikke maktet å røke ut alle dens hemmeligheter.

DEN GYTER I SARGASSOHAVET. De gjennomsiktige, bladformete årelarvene driver av sted med Golfstrømmen til Europa. Før trodde man ferden over Atlanterhavet tok tre år, nå vet man at ferden tar rundt femten måneder.

Vel fremme ved norskekysten har den vokst seg til en 5-10 cm lang glassål. Inne i fjordene kjenner den lukten av ferskvann. Mange beveger seg oppover elver og bekker til skogsvann og tjern. Her vokser de seg store, fete og gule. Når ålen er mellom 8 og 20 år, starter forvandlingen fra gulål til blankål. Nå er den kjønnsmoden og klar for utvandring. Den søker tilbake til Sargassohavet for å gyte og dø. Hvordan den finner veien tilbake over Atlanteren og vet at den skal stoppe akkurat i Sargassohavet, er fortsatt en uløst gåte.

Noen mener ålen navigerer etter stjernene. - Det kan også være den bruker elektromagnetiske felt i havet til å orientere seg, sier zoologi-professor Asbjørn Vøllestad ved Universitetet i Oslo. Han har tatt doktorgrad på ålen, og medgir at det det fortsatt er mange blanke ark i kunnskapen om arten.

ÅLEN ER SEIGLIVET og har bemerkelsesverdige egenskaper, noe som også har gitt opphav til mange vandrehistorier. Folk har sett den klatre oppover steile fjellvegger. Andre hevder å ha sett den spise mus og smågnagere på flat mark.

— Min far fortalte om en episode for mange år siden da de skulle sprenge ut noen grøfter i en myr. Det var mange kilometer fra sjøen og langt inne i terrenget. Da det smalt, ble det slengt drøssevis av ål til værs, forteller Ole Magnus Leknes.

Professor Vøllestad tviler ikke på at den historien er sann.

At ålen kan bevege seg lange strekninger til lands, er vel kjent. Såkalte ålefaringer i doggvått gress langs elvekanten er ikke uvanlig. - Særlig forbi ville stryk går ålen bokstavelig talt i land. Er underlaget fuktig, kan den bevege seg nokså langt av gårde. Derfor er det mulig å se den vandre i terreng, eller klatre opp våte, mosegrodde demninger, sier Vøllestad.

At ålen kravler og snor seg i timevis etter at fiskeren har tatt den opp av sjøen, forklarer han slik: - Åpningen i gjellekammeret er så liten at den er i stand til å holde mye lenger på fuktigheten enn annen fisk.

PÅ LEKNES KAI I LINDÅS sorterer ålefiskeren dagens fangst. Med resolutte bevegelser fester han grepet. Et par av ålene misliker åpenbart sterkt å bli løftet vekk fra den sprellende klasen med artsfrender. Men Ole Magnus Leknes kan knepene. Han lemper de største i en stamp og de litt mindre i en annen. Er ålene under minstemålet på 40 cm, havner de i sjøen.

Ålen har skarpe tenner. Ole Magnus Leknes er blitt bitt noen ganger. Men ikke alvorlig, sier han.

— Hvordan avliver du dem?

— Den jobben tar mottaket på Flatøy seg av. De putter dem levende i fryseren der de bedøves og sovner stille inn. Det skal visst være den mest humane metoden. Før la de ålen i saltkar. Det var forferdelig. Ålen skrek visst, forteller Ole Magnus Leknes.

Det går mange og flere nokså makabre historier om hvordan ål er blitt avlivet. Her i landet var det noen steder vanlig å spikre ålen opp på låveveggen og så dra av den skinnet. I Danmark er salmiakkvann fortsatt vanlig. Hobbyfiskere anbefales av Jeger- og Fiskerforbundet å prøve en av følgende metoder: Kast ålen hardt i bakken to-tre ganger, eller stikk kniven i nakkeregionen slik at ryggmargen kuttes.

OLE MAGNUS LEKNES har 160 ruser som han setter ut i Osterfjorden og Sørfjorden i sesongen fra juni til oktober. Rusene ligger ute i tre døgn. Om sommeren setter han dem på to-tre meters dyp, om høsten blir de plassert fem-seks meter under overflaten.

Seks dager i uken er han på fjorden og trekker 50-60 ruser. Rekorden er 102 kilo i én, og ble satt i Mostraumen. Denne septemberdagen dro han om bord rundt 40 kilo, som er en nokså vanlig dagsfangst nå for tiden.

— En gang jeg var med min far på ålefiske i Store Lungegårdsvann, dro vi opp over 200 kilo. Det var fenomenalt med ål der inne, forteller Leknes.

Nå er det forbudt å selge ål fanget i fjord- og havnebassengene nærmest Bergen. Årsaken er for høye konsentrasjoner av miljøgiften PCB. Forbudsgrensen for omsetningsforbudet går i nordøst ved Nordhordlandsbrua. Ole Magnus Leknes holder seg på rett side.

— Osterfjorden er en av de beste på Vestlandet for ålefiske. Her er gode oppvekstforhold. I sesongen kan det vandre mye blankål ut av vassdragene. Da kan det bli bra fangster i rusene, forteller han.

Selv om ruser er vanligste fangstmetode i dag, har fisket etter ål foregått med høyst ulik redskap opp gjennom tidene. Alle som har sett filmen «Blikktrommen» husker hvordan ålene ble fanget med hestehode, en metode som visstnok var meget god. I gamle dager brukte man også et redskap som kalles ålegaffel. Den høygaffelliknende redskapen ble stukket ned i vannet der ålen lå tett sammen i dvale. Traff fiskeren, kunne man dra den opp i store klaser.

— Før brukte man også striesekker med gress og kjøttrester oppi, forteller Ole Magnus Leknes.

Selv opplever han til stadighet at det er mer enn ål og annen fisk som havner i rusene. - Jeg har fått mink mange ganger. Den er helt tussete etter ål.

ÅLEN ER EKSTREMT FØLSOM for temperatur og strømforhold. Kjønnsdannelsen er ikke forutbestemt. Et eiendommelig forhold er at oppvekstområde og miljøfaktorer bestemmer hvilket kjønn glassålen utvikler. Hunnålen blir størst og kan nå en lengde på halvannen meter.

— De fleste ålene i Norge er hunnåler, mens for eksempel i Nederland er de fleste hankjønn. Høy tetthet ser ut til å gi flest hanner, noe vi også ser i oppdrettsanlegg, sier Vøllestad.

Oppvekstmiljøet avgjør også hvor gammel ålen er når den setter kursen mot Sargassohavet. Lever den i et kjølig og næringsfattig område, kan den bli opp mot 20 år før den er gyteklar og klar for utvandring, forteller han.

Glassålen kommer til kysten vår på forsommeren. Noen blir værende i fjordene, mens andre vandrer opp vassdrag til ferskvann og innsjøer.

— Forholdet mellom temperaturen i saltvann og ferskvann er avgjørende for hvor den etablerer seg. Er vannet kaldt i vassdragene, ser den ut til å bli værende i sjøen, sier åleforskeren.

I dag er ålebestanden utenfor sikre biologiske grenser. Forskerne fastslår at rekrutteringen er svak, og fortsetter å synke. I flere europeiske land foregår det et økende fiske av yngel og små-ål til åleoppdrett. I sin tur fører det til at færre kjønnsmodne eksemplarer vender tilbake til Sargassohavet.

— Ålen er under press fra mange kanter. De fleste oppvekstområdene er preget av menneskelige aktiviteter og forurensning. Ålen kan også bli påvirket av klimaendringer hvis det viser seg at oppvarmingen får effekt på havstrømmene, sier professor Vøllestad.

OLE MAGNUS LEKNES har sett tendensen lenge. Det er lenge mellom hver gang det er åletrangt i rusene. Han debuterte som fjortenåring, og lærte ålefiskets hemmeligheter av sin far. Når sesongen ebber ut om noen uker, gir han seg for godt.

— Jeg trodde jeg skulle holde ut 50 sesonger, men årets blir den 48. og siste. Det går ikke an å leve av dette lenger, sier han oppgitt. I storhetstiden var det syv ålefiskere i Osterfjorden. Når Ole Magnus Leknes pakker sammen, er en epoke slutt i fjordområdene rundt Osterøy.

Mye nederlandsk oppdrettsål på det europeiske markedet har sendt prisen til bunns. Nå får Leknes 30 kroner kiloet for den største ålen og 20 kroner for den minste. - Det blir ikke rare timelønnen når kostnadene til båten og bruket er trukket fra, sier han.

FRA SARGASSO: Ålen har en lang ferd bak seg når den havner i rusene på Vestlandet.
Arkivfoto: Erlend Spurkeland