Mandag blir Øst-Timor en uavhengig stat etter 24 års brutal indonesisk okkupasjon. Den tidligere geriljalederen Xanana Gusmao blir landets første folkevalgte president. En epoke med voldelig frihetskamp og terror mot sivile er over.

Livet til Rui Manuel Hanjan tar også en helt ny retning i disse dager. Han mistet barndommen under en brutal oppvekst blant geriljasoldater i Øst-Timors jungel. Snart vender han tilbake til et hjemland i fred, for å være med og bygge et demokratisk samfunn. Men først må han levere mastergradoppgaven ved Universitetet i Bergen.

Han går glipp av Øst-Timors første nasjonaldag, som han har kjempet for siden Indonesias invasjon i 1975. Mens østtimoreserne jubler over sin nyvunne selvstendighet, må Rui sitte hjemme på studenthybelen på Fantoft og forberede seg til muntlig eksamen.

— Det kommer til å bli en stor feiring. Jeg er lei meg for at jeg ikke får oppleve det. Men jeg føler en enorm glede over at dagen endelig er kommet. Det er et nytt kapittel i historien, sier Rui.

Flyktet fra massakre

Han var seks år gammel da indonesiske soldater veltet inn over Øst-Timor i 1975. Familien hadde hørt rykter om invasjonen, og de flyttet fra hjemmet i landsbyen til hovedstaden Dili.

Rui var den første i familien som fikk øye på de indonesiske soldatene grytidlig om morgenen den 7. desember.

— Jeg stod opp for å gå på do, og mens jeg var utenfor så jeg opp mot himmelen. Den var full av indonesiske fallskjermsoldater. Jeg var bare en liten gutt, og trodde det var fugler, forteller Rui.

Han løp inn og vekket faren. Så brøt panikken løs.

— Min far løp desperat rundt i huset for å finne flagg og emblemer som viste at han sympatiserte med indoneserne. Han hadde gjemt forskjellige effekter som en sikkerhet i tilfelle invasjonen kom. Onkelen min kjørte frem en lastebil, og bokstavelig talt kastet meg opp på lasteplanet sammen med søsteren min og flere andre i familien. Så kjørte han av gårde i full fart.

I kaoset ble Rui og den to år yngre søsteren skilt fra foreldrene. Etter 26 år husker Rui fremdeles tydelig hvordan onkelen måtte kjøre over livløse kropper i veibanen for å komme unna kamphandlingene.

— Jeg kan se for meg hvordan soldatene skjøt på folk fra luften. Det har gitt meg traumer, sier Rui nøkternt.

- Jeg klandrer meg selv

Rui tilbrakte tre år i jungelen der vold, nød og frykt var dagens orden. For ikke å falle i bakhold måtte familiene stadig flytte.

— Ofte tilbrakte vi ikke mer enn noen dager på samme sted. Vi bodde på bakken eller i huler i fjellsidene. Om dagen kunne vi ikke gjøre opp ild og lage mat fordi røyken ville avslørt oss. Det hendte at hulene vi bodde i ble bombet. Mange barn og gamle døde, sier Rui.

En tidlig morgen da Rui, ni år gammel, skulle passe sin syke søster, ble gruppen deres tatt i bakhold. Indonesiske soldater kom frem mellom trærne, og begynte å skyte. Rui prøvde å flykte ned en bratt skråning, med søsteren på ryggen.

— Jeg klarte ikke bære henne. Jeg løp, og hørte skudd og soldatenes hunder bak meg. Jeg snudde meg én gang; da så jeg at hundene tok søsteren min. Hun ble drept. Hun var bare syv år gammel.

— Jeg tenker ofte at jeg kanskje kunne båret henne, at jeg kunne reddet henne. Jeg hjalp henne mye, det var mitt ansvar. Jeg klandrer meg selv, sier han med tårer i øynene.

Så vennene dø

Rui så også venner dø.

— Flere av kameratene mine var med på kamphandlinger, selv om de bare var ni-ti år gamle. Da vi ble tatt til fange av indoneserne, ble flere av dem skutt foran øynene mine. Onkelen min ble også nesten skutt. Han lå på bakken med munningen mot hodet, da soldaten fikk øye på beltet hans. Det var et tykt, fint lærbelte. Soldaten rev løs beltet, slo min onkel et par ganger, og lot ham gå. Jeg tror det beltet reddet livet hans.

Rui var blant de heldige som slapp unna den blinde terroren fra soldatene. Noen måneder senere fikk han komme ut av jungelen og hjem til foreldrene i Dili. Han begynte på skolen. Men tankene på grusomhetene i jungelen slapp ikke taket. Det har de ennå ikke gjort.

— Når jeg ser barn som leker og har det trygt her i Bergen, tenker jeg på hvorfor vi ikke fikk det slik, sier Rui.

Kamp mot Suharto

Han fortsatte motstandskampen i løpet av seks års økonomistudier ved Universitetet i Yogyakarta i Indonesia. Gjennom en illegal studentgruppe var han med på å organisere flere ulovlige demonstrasjoner.

De østtimoresiske studentene slo seg sammen med radikale indonesiske studenter og dannet en felles front mot diktatoren Suharto.

— Vi fikk til et godt samarbeid. De støttet vår kamp for uavhengighet for Øst-Timor, mot at vi støttet deres krav om å fjerne Suharto. Men det gikk hardt for seg under demonstrasjonene. Mange ble skutt av politiet, sier Rui.

Etter at østtimoreserne sa ja til uavhengighet i en folkeavstemning 30. august 1999, brøt det ut et nytt ragnarok. Pro-indonesisk milits gikk amok og slaktet ned sivile innbyggere. Etter noen uker kom det internasjonale samfunnet på banen. En internasjonal fredsstyrke ledet av Australia klarte gradvis å gjenopprette orden. I oktober samme år var FN på plass med en kriseadministrasjon.

- Tar tid å bygge demokrati

— Da FN rykket inn skjønte jeg at vi ville seire. Da var det ingen vei tilbake, sier Rui.

Mens hjemlandet hans stod ved et avgjørende veiskille, førte tilfeldighetene ham plutselig til en langt fredeligere avkrok av verden. Et utdanningsstipend fra Norad gjorde at han en augustdag i 2000 plutselig satt på flyet til Bergen.

Siden har han studert administrasjons- og organisasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen. Oppgaven hans tar for seg oppbyggingen av lokaldemokratiske institusjoner på Øst-Timor, administrert av FN. Nå får Rui snart sjansen til å studere emnet i praksis. Han tar sikte på en jobb i Øst-Timors nye planleggingsdepartement når han vender hjem i løpet av sommeren.

— Det kommer til å ta tid å skape et demokratisk samfunn. Det har det gjort i Europa også. Men jeg håper vi vil komme langt i løpet av ti-femten år, sier Rui.

Endre mentalitet

Etter en traumatisert barndom med opplæring til krig, har Rui blitt en velutdannet demokratiforkjemper.

— Ja, det er en stor kontrast, innrømmer han beskjedent.

— Det vanskelige blir å få til en mentalitetsendring hos folk som er oppvokst med geriljaen, og som tenker på krig som problemløser. Den sosiale rehabiliteringen er viktigere enn å reparere hus, broer og veier, og den tar mye lengre tid. Hvis vi ikke gjør noe med dette, vil folk gå rundt som tikkende bomber, sier Rui engasjert.

De to studieårene i Bergen har vært gode for Rui.

— Norge er et trygt land, og jeg er blitt kjent med mange mennesker. Da jeg kom hit og så familier som matet fuglene ved Tveitevannet, tenkte jeg: «Dette er virkelig et fredelig land - når vil mitt land bli like trygt?»

Ingen kan garantere at fred og demokrati virkelig vil erstatte vold og undertrykkelse på Øst-Timor. Men Rui er bestemt på å gjøre sitt for at drømmen skal gå i oppfyllelse.

fakta/Øst-Timor

  • I 1975 invaderte Indonesia den tidligere portugisiske kolonien etter en kort borgerkrig. Tusenvis av mennesker flyktet inn i jungelen, der frigjøringshæren Falintil startet geriljakrig mot okkupasjonsmakten.
  • 200.000 mennesker - en fjerdedel av landets befolkning - antas å ha blitt drept i løpet av 24 års indonesisk okkupasjon.
    1. august 1999 sa 78 prosent av østtimoreserne ja til selvstendighet i en folkeavstemning arrangert av FN.

    FN overtok administrasjonen av landet da pro-indonesisk milits drepte nesten tusen mennesker etter folkeavstemningen.

    • I april 2002 vant den tidligere geriljalederen Xanana Gusmao presidentvalget.
    • Øst-Timor blir selvstendig 20. mai i år.
    KJEMPER FOR DEMOKRATIET: Da Rui Manuel Hanjan kom til Bergen og så familier som matet fuglene ved Tveitevannet, tenkte han: «Dette er virkelig et fredelig land' - når vil mitt land bli like trygt?». Nå gleder Rui seg til å reise hjem og bidra til et demokratisk Øst-Timor.
    FOTO: TOR HØVIK