Per Nyholm

Det eneste jeg ønsker å si — eller rettere skrive - er at jeg for få timer siden vendte tilbake til Roma etter et opphold på nordligere breddegrader - og at jeg er kommet til en by hvor ganske mye mer enn det første streif av vår ligger i den ennå kjølige luften.

Selv romerinnene spaserer rundt på gater og streder uten vinterens pels. Jeg konstaterte denne tingenes lykksalige tilstand kort etter at flyet hadde deponert meg i Ciampino, den kombinerte militær- og charterflyplassen.

Søndagen i nord var preget av sol, oppholdsvær og smeltevann - som styrtet ned. Kvitrende fugler var det ingen av, heller ikke vintergjess og andre vårbringere, men likevel - en slags vår.

Så fulgte en mørk, regnpisket mandag morgen ut til flyplassen: Det var så at man begynner å lure på hva som gjør at nordboere kan holde seg i live der nord for Alpene, disse veldige fjellene som Vårherre skal ha skapt for å hindre mennesket i å forlate Middelhavsområdet.

Jeg kunne ha brukt det statlige flyselskapet, men det viste seg uegnet for min håndbagasje, et maleri jeg under ingen omstendigheter ville slippe et eneste sekund. Altså vendte jeg meg til et privat selskap som også flyr til Roma - ikke til den fine flyplassen i Fiumicino, men til Ciampino, som jeg har hatt en svakhet for siden jeg første gang kom til Roma, i det herrens år 1948.

Om jeg kunne få bli med til Roma, med mitt maleri? Ja, selvfølgelig, ingen problemer, svarte de private. En time senere var jeg i luften til en brøkdel av prisen.

Jeg fikk en hel stolrekke for meg selv og mitt maleri!

På vei inn fra Ciampino med Albanerfjellene i ryggen, der min maler ofte dro med sine venner, spurte taxisjåføren hva det var for et bilde jeg hadde med meg.

Jeg kastet meg ut i en forklaring om kjærlighet til det italienske, om det italienske lys, som har hatt den effekt på folk i nord at de i ren trass insisterer på å regne sitt land som et sollyst land o.s.v.

Så snakket vi om den romerske vår. Vi passerte de delvis ødelagte akvedukter, slo et slag rundt Via Appia Antica, den gamle hærveien, bare for fornøyelsens skyld.

«Jeg vil by Dem på et glass,» sa sjåføren. «Vi må feire denne solskinnsdagen, Deres hjemkomst til Roma.»

Jeg lot meg gjerne beverte, i en liten gård, omgitt av stripete katter og rustne bilvrak. Bare et enkelt glass av Albanerfjellenes gode, hvite vin. Og så enda ett. Og så av sted.

Til slutt parkerte vi i min gate. Da ville han vite hvem maleren var. «Åh,» svarte jeg henslengt. «Han er min yndlingsmaler. Hans navn er Eckersberg. Han har malt de vakreste romerske prospekter.»

«Si meg,» spurte sjåføren, «lever han ennå? Kanskje kunne jeg kjøre ham rundt i Roma. Jeg gir ham gjerne en god dagspris, hvis han, Deres venn, skulle vende tilbake til vår vakre by. Og Roma er jo vakker, ikke sant?»

«Så visst,» svarte jeg og tok imot hans kort med navn og telefonnummer.

Eckersberg er nå på plass i min stue. Vinduer og skodder har jeg åpnet for vårvinden som står inn mild og vennlig.

Bare vent. Våren kommer nok også til dere der nord. Det varer ikke lenge.