Bugoslaw Zietek er 41 år og sint. På veggen bak skrivepulten hans henger en blank sabel; på bordet ved siden av står et ørnehode i plast, med kraftig nebb og hissige øyne. Bak i ørnenakken sitter en knapp. «Uhu! Uhu!» kommer det fra ørnehodet når du trykker på knappen — det likner mest på lyden fra en ugle.

Ørnehodet er uansett symbolet til Polska Partia Pracy - Det polske arbeiderparti. Bugoslaw Zietek er deres lokale førstekandidat til parlamentsvalget i morgen. Han har ikke det minste sjanse til å komme inn. Partiet er så lite at de ikke engang blir tatt med på meningsmålingene, kommer de over sperregrensen på fem prosent, er det en sensasjon.

Men Zietek vil prøve likevel.

Dramatiske jobbkutt

Egentlig er Zietek fagforeningsmann, ikke politiker. Han er sekretær i den frie fagforeningen August '80 - en utbrytergruppe fra en utbrytergruppe fra Solidaritet. Logoen likner fortsatt på den velkjente røde fra Solidaritets storhetstid på 80-tallet. Om lag halvparten av Polens kullgruvearbeidere er organisert i August '80, ifølge Zietek. Nøyaktige tall vil han ikke ut med.

Sikkert er bare at han får stadig færre arbeidere å kjempe for. I mange år har Polens vekslende regjeringer arbeidet med å bygge ned gruvedriften, og med planer for privatisering. Det globale kullmarkedet er tøft, selv for Polen med sine lave lønner og nærhet til store markeder som Tyskland.

Industrien hadde for få år siden 400.000 ansatte, nå er de bare 140.000 igjen. Men fortsatt trengs milliardsubsidier. Og privatiseringen er det ennå ikke blitt noe av.

Gruvene ligger konsentrert rundt Katowice i regionen Slask, ikke langt fra den tyske grensen. På tysk heter området Schlesien. På 1800-tallet var dette ett av Tysklands industrielle sentrum, med på å skape enorm rikdom. I dag er den statlige gruvedriften rundt Katowice blitt et pengesluk for Polen - og en hodepine for regjeringen.

Påstår de kan konkurrere

Med en arbeidsledighet på over 18 prosent er nedlegging av arbeidsplasser ikke det hyggeligste polske politikere kan drive med. Også ønsket om en selvstendig energiforsyning og de polske gruvearbeidernes historisk sterke stilling gjør jobben vanskelig.

— Polen har vist unnfallenhet. De andre store kullprodusentene har fått diktere vår politikk: USA, Tyskland, England. Ingen kan konkurrere med oss på det europeiske markedet, sier Zietek, som gir tung skattlegging og en altfor dyr zloty skylden for at industrien likevel er avhengig av milliardsubsidier. Dessuten har kullprisene steget kraftig i det siste, utsiktene er lysere enn på lenge.

I fjor ble det fortsatt produsert 82 millioner tonn steinkull her, Tyskland fikk en fjerdedel av sitt kullbehov dekket fra områdets 60 gruver.

Ofret livet i gruvestreik

Leszek Wcisko er en av dem som gjør nedbyggingen vanskelig. I 29 år har den kortvokste 48-åringen arbeidet i gruvene rundt Katowice.

Han var en av dem som var med og ga kommunistregimet i Polen dødsstøtet. De polske gruvearbeiderne ledet an i streikebølgen som begynte med Lech Walesas oppstand på verftet i Gdansk. Og de ofret mest av alle: I desember 1981, etter at unntakstilstanden var innført, skjøt og drepte opprørspolitiet ni streikende gruvearbeidere i Wujek-gruven nettopp her i Katowice. Slikt blir ikke glemt så fort.

Forsøkene på å få dømt dem som skjøt pågår fortsatt. Det har ennå ikke lyktes. Heller ikke på andre måter føler Leszek og de andre seg rettferdig behandlet. Før var gruvearbeiderne de best betalte av alle polske proletarer.

— Vi kunne koste på oss nesten hva som helst: Dra på ferie, gå på restaurant, kjøre drosje. Slik er det ikke lenger, betalingen er elendig, sier Wcisko.

Knuser gjerne

Derfor kjemper de. I september 2003, for eksempel, gikk gruvearbeidere fra Katowice og andre gruvebyer amok i Warszawa sentrum. Væpnet med balltre og hjemmelagde brannbomber knuste de hele fasaden på Økonomidepartementet i Warszawa. På innsiden satt en liten gruppe norske pressefolk, som denne dagen tilfeldigvis var invitert for å få høre om den gode tilgangen på dyktig arbeidskraft i Katowice-regionen.

På gaten utenfor satte de arbeidsvillige fyr på politifolk og kastet brostein i stor stil. Først med tåregass og vannkanoner greide politiet å gjenvinne kontrollen. Forrige måned gjentok det samme seg, et titall mennesker ble skadd i gruvearbeider-opptøyer i Warszawa.

— Provokasjoner fra politiet, smiler parlamentskandidat Zietek. Helt resultatløs er kampen heller ikke: Et vedtak om å ta fra gruvearbeiderne retten til pensjonere seg etter 25 år under bakken ble trukket etter de siste opptøyene.

Partiets grunnlegger og leder, Daniel Podrzycki, svarer slik på spørsmålet om hvor lenge han har drevet politikk:

— Dersom det er politikk å kaste stein på politiet: Alltid.

Siterer Gro

Podrzycki har greid å samle nok støtte til å stille opp i presidentvalget. Han er like sjanseløs som partiet hans er til å komme inn i parlamentet. Men med en venstreside i polsk politikk som ligger helt nede for telling, håper den tidligere Solidaritetsaktivisten at hans tid snart skal komme. Han var politisk fange på 80-tallet og vet hva motgang er.

— Jeg har nasjonal rekord i å organisere streiker og demonstrasjoner. Jeg er vant til å kjempe.

Kvelden etter er han å se i en fjernsynsdebatt, med piggsveis, mustasje og intenst blikk. Han hamrer ut valgprogrammet: En kraftig økning av minstelønnen, rett på ledighetstrygd for alle uten arbeid, renasjonalisering av alle selskaper som er privatisert på ulovlig vis, full tilbaketrekking av de polske troppene fra Irak, medlemskap i EUs valutaunion og innføring av euroen.

— Hos dere ville jeg blitt sett på som en sosialdemokrat. Her gjelder jeg som revolusjonær, sier Podrzycki, som i sin egen valgkampavis har trykket dette sitatet, som han tillegger Gro Harlem Brundtland: «Venstresiden skal være talsmann for den tause majoritet.»

Men hvorfor har han valgt ørnen, Polens nasjonalsymbol, som logo for partiet?

— Ørnen står for frihet. Den er vakker og trofast. Dessuten: Den er en rovfugl.

Gorm K. Gaare
Gorm K. Gaare
Gorm K. Gaare