KLAUS JUSTSEN

PER NYHOLM

Washington/Istanbul

Bare noen få skudd ble løsnet og det var ingen vesentlige skader på de rike oljefeltene.

Angrepet, som ble ledet av amerikanske spesialstyrker, understreket at invasjonsstyrken nå etter erobringen av Bagdad setter flere krefter inn mot nord, der det antas at regimets ledere har søkt tilflukt.

Den raske erobringen demonstrerte imidlertid samtidig noen av de politiske problemene som følger i krigens kjølvann. Utenriksminister Colin Powell måtte i all hast forsikre den tyrkiske regjeringen om at amerikanske forsterkninger ville bli sendt så de fikk kontroll med Kirkuk.

Regjeringen i Ankara opplyste at det samtidig var avtalt at tyrkiske militære observatører kunne sendes til stedet. Man bekreftet dessuten en tidligere avtale om at Tyrkia ikke sender styrker inn i området mot at USA til gjengjeld sikrer at kurderne ikke får permanent kontroll med byen.

Ankara er bekymret for at de rike oljeforekomstene i området vil kunne gi kurderne økonomisk grunnlag for å danne en selvstendig stat, som også kunne omfatte Tyrkias kurdiske befolkning.

Historisk følelse

Regjeringen i Ankara insisterer på sitt krigsrammede nabolands territoriale integritet, men ingen har glemt at det nordlige Irak inntil for 80 år siden tilhørte Tyrkia og ble tilkjent Bagdad etter britisk ønske.

Tyrkia avsluttet nylig 15 års krig mot kurdiske terrorbander i det østlige Anatolia. 37.000 mennesker ble drept, fortrinnsvis kurdere — drept av disse bandene. Det siste Ankara og den tyrkiske hæren vil tillate er en kurdisk stat i Nord-Irak.

I bakgrunnen her murrer en historisk følelse som kan minne om følelsene i Norge da tyskerne okkuperte landet.

Den tyrkiske republikken, som oppsto etter første verdenskrig på det osmanske imperiets ruiner, skilte seg uten videre problemer med kjemperikets europeiske, kaukasiske og andre rester, som man hadde et annet forhold til enn de nære arabiske og derfor muslimske provinser.

Olje i kompensasjon

Å forlate det nordlige Irak, som er den naturgitte, kulturelle, religiøse og i vid utstrekning etniske forlengelsen av Anatolia, voldte tyrkerne de største vanskeligheter. Lausanne-konferansen i 1923, som regulerte forholdet mellom den nye republikken og omverdenen, var gang på gang i ferd med å bryte sammen fordi britene under Lord Curzon insisterte på at tyrkerne måtte overdra Mosul og Kirkuk til det nye irakiske kongedømmet, vel vitende om at denne staten ville være så svak at Storbritannia sto med uhindret adgang til oljefeltene omkring disse to byene. Til slutt ga forhandlerne opp. Spørsmålet om Mosuls og Kirkuks fremtid ble sendt videre til Folkeforbundet, som i 1926 overlot det sørlige Anatolia til Bagdad.

Tyrkia fikk ved den anledning kompensasjon først med en del av oljeforekomstene, siden med en større pengesum, hvori ligger at Ankara hadde et legitimt krav på Nord-Irak. Til denne dag forblir området dominert av kurdere og såkalte turkmenere, som har stilt seg under Ankaras beskyttelse.

Minner og bitterhet

Den svake tyrkiske regjeringen kunne ingenting gjøre.

Ingen ansvarlig tyrker drømmer i dag om å protestere mot Iraks territoriale integritet. Tvert imot er man av den oppfatning at i Midtøsten skal man la sovende hunder sove. Men skulle denne integriteten bli truet av andre, for eksempel de innbyrdes stridende kurderlederne Massud Barzani og Jamal Talabani, som USA nå har utrustet med våpen og logistikk, da kan minnet om og bitterheten over tapet for knappe 80 år siden av et eldgammelt osmansk kulturland påvirke det politiske klimaet.

Den tyrkiske hæren står på grensen, klar til å rykke inn med opp til 20.000 mann, dersom status quo i Nord-Irak settes under press. Amerikanerne sier at det ikke blir nødvendig. Tyrkerne lytter og foretar seg inntil videre intet.

TYRKIA REAGERER: Flere hundre opprørssoldater fra den kurdiske bevegelsen PUK inntok torsdag Kirkuk i Nord-Irak, med amerikansk flystøtte. Tyrkia reagerte kraftig på meldingene, og sier det er uakseptabelt dersom kurderne akter å bli stående i byen. <br/> FOTO: NIKOLA SOLIC, REUTERS