Da Ahmadinejad, meget overraskende for vestlige observatører, i juni i fjor vant det iranske presidentvalget, var det mange som advarte mot at nå var klokken i ferd med å bli skrudd tilbake i Iran.

De fikk raskt rett. Meget raskt.

I sin tale under presidentinnsettelsen avslørte han seg som en «tøffing», noe han siden med jevne mellomrom har holdt fast ved, både når det gjelder forholdet til Israel og den vestlige verden — kanskje først og fremst USA. Forholdet til USA er vanskelig, og problemene oppsto ikke da amerikanske diplomater, ambassadepersonell og dere familier ble holdt som gisler etter Khomeini-revolusjonen i 1979. USA har spilt en avgjørende rolle i Irans nyere historie. Og da innrømmelsen fra Clinton-administrasjonen kom i mars 2000 om at USA hadde bidratt til, av strategiske hensyn (olje), å styrte den populære nasjonalistiske statsministeren Mohammed Mossadeq og innsette den USA-vennlige Reza Palavi som sjah og eneveldig statsoverhode, bidro ikke dette til noen bedring av forholdet mellom Iran og USA.

Kanskje tvert om.

Ahmadinejad har gjort klart at det ikke er opptil USA å bestemme om de to landene skal bli «venner» igjen, det er det Iran selv som avgjør.

I dag kommer dette ikke minst til uttrykk i striden om Irans atomvåpenprogram.

AHMADINEJAD VIL IKKE TILLATE at noen piller ham (og Iran) på nesen, eller dikterer ham.

Han passer ikke inn i bildet av et forandret regime og system som var i ferd med å feste seg utenfor Iran. Et regime som under president Mohammad Khatami fremsto som mer samarbeidsvillig og moderat. USA satte faktisk sin lit til at det kanskje var mulig, ved Irans hjelp, å få slutt på borgerkrigen i Irak; å få på plass et stabilt styre.

Det ønsket ikke de konservative kreftene i Iran. Og da presidentvalget var like rundt hjørnet, brakte de inn den obskure politikeren Mahmoud Ahmadinejad som skulle stoppe tidligere president Ali Akbar Hashemi Rafsanjani. Ifølge loven kunne ikke Khatami gjenvelges.

Ahmadinejad fikk egentlig en lett match, selv om det ikke var så lett å oppdage i første omgang. Han pekte på seg selv som den asketiske og ukorrupte kandidaten, i motsetning til Rafsanjani, som allerede hadde vært beskyldt for å stikke enorme summer av oljeinntektene i egen lomme.

Fikk han det som han ville, skulle folk flest få nyte godt av en bedre fordeling av oljeinntektene, det skulle bli større likhet, og alle skulle få mer innflytelse over sin egen hverdag.

INNTIL EN GRENSE. For verken Ahmadinejad, eller de som skjøv ham frem, det ultrakonservative presteskapet, hadde til hensikt å gi fra seg så mye makt at det hadde noen betydning. Snarere var det snakk om å skru tiden tilbake til Khomeini-revolusjonens første år.

Og mannen som i dag er Irans president, har selv gitt klar beskjed om målet:

«Vi gjennomførte ikke en revolusjon for å innføre demokrati».

I dag skal de tidligere presidentene Khatami og Rafsanjani arbeide iherdig i kulissene for å få presidenten avsatt. Før han får gjort mer skade enn han, ifølge de to eks-presidentene, allerede har påført Iran.

Spørsmålet er hva som er opposisjonens alternativ. Eller snarere om det i det hele tatt finnes en troverdig opposisjon i Iran?

AHMADINEJAD BESKRIVES som en ny generasjon konservative iranske politikere.

Han er den første verdslige som velges til president på 24 år. Og han er ung, og han er velutdannet.

Og om han bekjenner seg til Khomeini-revolusjonens verdier og prinsipper, så var det ikke så mye revolusjonen som ga ham de grunnleggende erfaringer. Det var krigen med Irak - den ytre fiende som brøt med alle internasjonale avtaler for å bemektige seg verdifulle iranske landområder. I dag tror ikke Ahmadinejad på internasjonale avtaler og traktater, skal noen sikre Irans sikkerhet og suverenitet, må det være iranerne selv.

Og det synes som han klarer å samle Iran mot ytre fiender.

Han er anti-jødisk, og han er antivestlig.

Israel eller «den jødiske enhet», som er favorittbetegnelsen på staten Israel, vil han utslette. Og sier dermed det som svært mange i den muslimske verden tenker og føler. Og når han nå nekter å bøye seg for internasjonale spilleregler i konflikten om Irans atomprogram, er det et uttrykk for hans forakt for Vesten, ikke minst fordi han oppfatter at det er «Den store Satan» - USA - som er pådriver for å stanse dette programmet og ikke er villig til å tro ham på hans ord om at atomprogrammet er for sivile formål. President George W. Bush og hans likesinnede står fast på at atomvåpen er det endelige mål for den anrikningen av uran som nå er gjenopptatt.

Han var en del av Khomeini-revolusjonens stormtropper. Som med rå maktbruk skulle omvende dem som ikke underkastet seg verken Islam eller teokratiet.

AHMADINEJAD ser på seg selv i en lederrolle for den muslimske verden.

Hans gjentatte krav, til tross for sterke internasjonale reaksjoner, om at «Den jødiske enhet» må utslettes, og at landområdene innerst i Middelhavet må gis tilbake til palestinerne, er et ledd i å nå målet. Han er populistisk, og henvender seg først og fremst til vanlige folk i et språk de forstår.

Kilder: Aljazzeera.net, BBCNews, AP, m fl.

AVGJØR SELV: Irans president Mahmoud Ahmadinejad har gjort klart at det ikke er opptil USA å bestemme om de to landene skal bli «venner» igjen, det er det Iran selv som avgjør. FOTO: REUTERS