Det er ikke mye som er hellig i en ateistisk stat. Kirker forfaller, templer blir til lager, gudshus omskapes til fengsler.

Men på det kommunistiske Cuba har de ett hellig sted: Mausoleet til Ernesto Che Guevara. Her brenner en evig flamme, her dempes stemmene, her knuger alvoret. Kun kremting er tillatt.

Jeg har sett kvinner bryte ut i gråt her inne. Kvinner som like før har kysset Ches føtter, på den enorme bronsestatuen over mausoleet. Det er helst europeiske sosialister som dyrker sin gud her.

I sannhet en sakral opplevelse.

HELLIGDOMMEN står på en liten høyde i utkanten av den gamle spanske kolonibyen Santa Clara, midt på Cuba. Her ledet Che Guevara det avgjørende slaget i desember 1958. Et slag som knuste diktator Batistas siste håp om å stoppe Fidel Castros revolusjon. Ved hjelp av en bulldoser brøt Che opp skinnegangen på jernbanestasjonen i Santa Clara. Toget med Batistas soldater ble stoppet, ranet og erobret.

Dermed lå veien bokstavelig talt åpen for Castros rebeller, like til Havana.

Statuen av Che ruver. Syv meter høy, 13 tonn tung. Den kan ses fra hele omegnen, fra motorveien som runder byen. Om kvelden er den flombelyst. Revolusjonsplassen er vid og parklagt, med sitater av og om Che: «Vi vil bli som deg, vår ledestjerne».

OVER HELE CUBA , særlig ute på landet, møter vi plakater med sitater om å dyrke de idealer Che Guevara odlet frem i sitt liv. Uflidd, i feltuniform.

Rett nok ble han både statsråd og sentralbanksjef i Castros regime, men det var revolusjonær han ville være. Og ble.

Det var ikke mye som kom hjem da flyet fra Cubana Air landet på Jose Martí-flyplassen, en julidag i 1997: Etter 30 år i en umerket grav i Bolivia var Che Guevaras jordiske rester noen bein og noen tenner. Men de fikk en statsmannsliknende mottakelse. For den skrantende revolusjonen var det gullet som kom hjem. Nå fikk de et sted å gå til, et sted der tanken om den evige revolusjon kunne holdes levende, om heltene var døde.

HJEMKOMSTEN skjedde samtidig med turismens erobring av Cuba. (Selv om Fidel i sin tid kalte turismen dekadent)

Da startet masseproduksjonen av T-skjorter, Che-berets, nøkkelhanker, brusåpnere, askebegre og romglass: Alt med Ches skjeggete, ruskete ytre, og Cohiba-sigaren i munnviken.

Che ble butikk, og samtidig det stivnede regimets beste kort.

Hadde han kunnet, er jeg sikker på at han ville snudd seg i sitt mausoleum.

For det var ikke dette han ga sitt liv til. Hele sitt liv ga han for en mer rettferdig verden, for de fattige, de undertrykte.

Det merker du inne i mausoleet, som er omgitt av en neddempet utstilling om Ches enkle livsstil, preget av idealisme.

Under mottoet: «Hasta la victoria, siempre! »

— Alltid på vei mot seieren.

At noen europeiske vitenskapsmenn i høst har hevdet at det ikke er Che som ligger i mausoleet, men en annen, har cubanske medier fortiet.

Systemet ville tatt sin død av det.