Pling! "Good afternoon, this is your captain speaking! Vi er i rute, og passerer nå Birmingham. Områdene som er rammet av katastrofen i New Orleans og omegn vil ikke være synlig fra den ruten vi flyr i dag. Det nærmeste vi kommer vil være omtrent 70 miles nord for New Orleans. Vi vil altså ikke kunne se noen av de berørte områdene. Takk."

De 11 andre passasjerene på business class ser ut til å være uberørt av kapteinens nyhetsbulletin. Selv er jeg litt skuffet, jeg må innrømme det. Tenk så fascinerende å se de enorme ødeleggelsene i fulgeperspektiv, med egne øyne!

Men, akk nei. Jeg titter ut av vinduet. Lettskyet, pent vær dekker landskapet langt der nede. Et lappeteppe av åkre i alle toner av brunt, late elver som slynger seg avgårde, masse trær, klynger av hus. Og milevis med motorveier i alle himmelretninger. Det står altså ingen pulveriserte byer, knuste hotellkompleks, oversvømte turistattraksjoner eller dikebrudd på menyen i dag. Ikke en gang en film sender de på den to og en halv times lange flyturen til Houston, Texas. Jeg får ty til avisene.

Landskapet utenfor er snart glemt. Fotografiet på forsiden av New York Times tar nesten pusten fra meg. En kvinne på en bro. I et hav av søppel. Hun står og lager mat. Men hva er det som flyter i det skitne vannet nedenfor? Er det en søppelsekk? Noe vrakrester? Nei, det er ingen av delene. Det er et menneske. En død kropp dupper i vannskorpen. Ansiktet er vendt ned, og det er umulig å se om det er en mann eller kvinne.

Jeg kommenterer det grufulle synet til sidemannen i sete 2D. Han løfter så vidt blikket fra sin egen avis, retter på de dyre brillene sine og ser litt oppgitt på meg.

"Jeg skulle likt å vite hvordan en fotograf kan bli stående og ta et slikt bilde i stedet for å hjelpe til", svarer han.

Samtalen er over før den har begynt. Jeg har lyst til å svare ham, lyst til å forsvare mine amerikanske pressekolleger, men jeg får ikke frem et ord.

Det han ikke skjønner er at pressefolk spiller en utrolig viktig og helt sentral rolle i alle store katastrofer. Det er takket være New York Times' fotograf, CNNs kameramann, og lokalavisjournalistene i de mest utilgjengelige områdene at verden utenfor har fått vite omfanget av denne katastrofen. Det er innsatsen fra journalister og fotografer, av og til med livet som innsats, som bidrar til at myndighetene får vite hvor behovet for hjelp er mest akutt. Takket være media har mange hundre familier fått vite at deres kjære er i god behold. Uten de kontinuerelige oppdateringene fra USAs gulfkyst, ville trolig ikke de internasjonale hjelpeorganisasjonene ha mottatt en brøkdel av de donasjonene som nå strømmer inn fra alle verdens kanter.

Alt dette har jeg lyst til å fortelle den snørrhovne businessmannen i setet ved siden av, men jeg holder kjeft og blar meg videre i avisen. Om en halv time lander flyet. Jeg er forberedt på det aller verste hvis vi klarer å ta oss inn til New Orleans. Jeg vet hva som venter oss. Takket være New York Times.

REUTERS